Johan Sebastian Welhaven 1807 - 1873

Johan Sebastian Welhaven f. 22.12.1807 i Bergen

Av Tore Vassdal

Bergenser med innvandrerbakgrunn

Johan Sebastian hadde røtter i det tyske miljøet i Bergen. Farfaren var sytten år gammel da han kom fra Ribnitz i Nord-Tyskland for å begynne som ”junge” på Bryggen. Det var i 1765. Seks år etter var han blitt gesell.
Johan Andreas må ha vært en innvandrer med sterk oppdrift. Han lærte seg godt norsk både skriftlig og muntlig, ble lærer ved byens tyske skole og etter hvert klokker i den tyske kirken. Det som må imponere oss mest, er at han klarte å koste skolegang og studier på alle de tre sønnene sine. Den innsatsen la noen forpliktelser på dem som kom etter.
Den eldste sønnen, Johan Ernst, ble prest ved Hospitalskirken i Bergen, med stor omsorg for de spedalske der. Han giftet seg med Else Margrethe Cammermeyer, yngste datter til den danskfødte kapellanen i Korskirken. De kjøpte hus i Domkirkegaten, og der vokste Johan Sebastian opp.

Barneår i Bergen
Presten Welhavens eldste sønn var en vakker og intelligent gutt, men plaget av en sjenanse som han antagelig prøvde å skjule bak rølpet oppførsel. Det er tydelig at faren har tatt spesiell omsorg for denne sønnen; gutten var ofte å se sammen med faren i byen og på embetsreiser i omegnen.
Ni år gammel begynte ”Bastian” på latinskolen etter et år i privat ”første klasse”. Gjennom det meste av skoletiden klaget både rektor og lærere over plagsom munnbruk og manglende flid hos gutten. Bare i timene til morsmålslæreren, farens gamle venn Lyder Sagen, blomstret han. Hos Sagen fikk Johan Sebastian impulser som ble viktige for ham resten av livet.

På universitetet i Christiania
Etter åtte år på latinskolen ble Johan Sebastian utskrevet med brukbare karakterer i de fleste fagene og meldt til inntak på universitetet. Der tok han examen artium og leste til forberedende prøver i to år før han kom hjem igjen og begynte studier i teologi med faren som veileder. Men det året døde faren, og så måtte sønnen tilbake til universitetet og fortsette studiene der. I Christiania kom han til å bo resten av livet.
Welhaven studerte i mange år og levde tidvis i en fattigdom som grenset til naken nød. Flere eksamener tok han aldri. Teologistudiet hadde han følt seg presset inn i av slektstyngde; helst hadde han villet bli kunstner, og de første årene som student brukte han mye tid på tegning og litografi.
Teologien ble en blindvei. Større engasjement la unge Welhaven i studier av litteratur, og i 1837 holdt han en serie universitetsforelesninger som samlet mange tihørere. Med tiden fikk han stilling som professor i filosofi.

Stridsmannen
Det var i årene som student ved universitetet Welhaven ble Wergelands hardeste motstander i den kulturstriden som bygget seg opp. Kjernen i konflikten var denne: Mens Wergeland og hans tilhengere ville løfte fram norsk språk og særnorsk kultur, og gi alle nordmenn innflytelse på utviklingen av det nye Norge, frontet Welhaven en gruppe som mente at dansk språk fortsatt måtte gjelde, og at det var viktig å ta vare på det kulturelle fellesskapet med landene på kontinentet. Fremdeles hadde embetsstanden både plikt og rett til å gå foran og styre utviklingen, mente Welhaven og hans krets.
Samtidig pågikk det en bitter personlig strid mellom de to dikterspirene, med gjensidig trakassering og mange harde ord.
De første tiårene hadde Welhavens kulturpolitiske idéer størst framgang. ”Patriotene” med Wergeland i spissen fikk nok gjennomslag til slutt, men det er ingen tvil om at deres linje vant mye på slipningen den fikk i kampen mot Welhavens flokk med dens krav om besindighet og kvalitet.

Dikteren Welhaven
For ettertiden står Welhavens og Wergelands poesi som høydepunkter i kunsten fra første halvpart av 1800-årene. Så ulike de var som diktere og som mennesker, ble begge nyskapende; Wergeland med sin skjønnhetstrang og himmelstormende fantasi, og med et sterkt følelsesladd engasjement i diktningen; Welhaven med et høyt refleksjonsnivå og en ny og gjennomført kvalitet i formen. Som poét ble han læreren som viste hvordan en klar tanke kan forenes med følsomhet i kunsten.
Welhaven startet dikterkarrieren i studietiden med noen vers som inneholdt krass kritikk av nettopp Wergelands arbeid. Snart fulgte det omfangsrike ”Norges Dæmring” med sine ironiske angrep på vår hjemlige kultur; det skaffet ham selv mye motbør og gjorde ham hatet i vide kretser. I disse årene skrev Welhaven også flere kritiske prosatekster.
Den diktningen han først og fremst skal huskes for, ble til etter at Welhaven hadde fylt 30 år. Noen stor produksjon var det ikke; fem diktsamlinger og noen artikler i løpet et par tiår. Men gjennom det han skrev i disse årene, blir vi kjent med andre og mykere sider hos Welhaven, ofte uttrykt gjennom naturromantiske stemninger og lengsel tilbake til barndommen. ”Erindringens dikter” er han blitt kalt. Noen av de beste diktene handler om sorg og savn etter at forloveden Ida Kjerulf døde. Der kan religiøsiteten også ligge åpen.
Med en rekke nasjonale ballader sluttet Welhaven seg til nasjonsbyggerne utover I 1800-årene.

Vennskap og ekteskap
Welhaven strevde med de vanskelige sidene ved personligheten sin hele livet. Med dem skjøv han noen fra seg, men der var også mye hos ham som trakk til. En blendende veltalenhet gjorde ham ettertraktet i selskapslivet. Men sterke vennskap måtte ha andre forklaringer; mye tyder på at Welhaven har hatt stor evne til å gi varmt av seg selv i nære forhold.
Tidvis i ungdomsårene var det søsteren Maren og skolekameraten Michael Sars som sto Johan Sebastian nærmest. De to kom til å gifte seg med hverandre og bosette seg i Christiania; slik ble de Welhavens nære omgangsvenner seinere i livet også. Et annet merkelig sammentreff er forholdet til Camilla Wergeland, hun som ble så hodestups og livsvarig forelsket i sin brors nådeløse kritiker. Etter noen år måtte Camilla se seg avvist til fordel for sin helsesvake venninne Ida Kjerulf.
Da Ida døde av tuberkulose, var det brødrene hennes som fikk Johan Sebastians varmeste vennskap. Billedkunstneren Hjalmar Kjerulf døde ung på samme måte som søsteren. Halfdan var komponist og satte tone til mange av Welhavens dikt. Josephine Bidoulac, som Johan Sebastian giftet seg med, hørte til den samme venninneflokken fra ungdomsårene. Ekteparet fikk fem barn.
De siste ti leveårene led Welhaven av Parkinsons. Han døde i 1873, 66 år gammel.

Bildene er tatt fra Tore Vassdals bok Bastian, Sigma forlag 2006.

• Bilde 1
  • Bildet er et oljemaleri tilhørende en av Welhavens etterkommere. Må ikke brukes uten tillatelse fra rettighetshaverne.
• Bilde 2
  • Brukt flere steder uten kildeangivelse. Ansees som fritt.
• Bilde 3
  • Gipsmodellen står i Utsond-museet på Kviteseid bygdetun. Fotograf Bjarne Vrålstad. Må ikke brukes uten avtale med rettighetshaverne.
• Bilde 4
  • Brukt flere steder uten kildeangivelse. Ansees som fritt.

Lenke til nettstedet Welhaven 1807 - 2007

Oppdatert 27.09.07

Tekstansvarlig: Elin Huseby, Hovedutlånet