HERREFLØYEN presenterer: Polare helter

De fleste applauderer at den røde streken på termometeret kravler stadig nærmere badetemperatur, men noen av oss ser fortsatt lengselsfullt mot de høye topper som lokker med grove snøkrystaller som vårsolen mørner akkurat passe, slik at stålkantene kan skjære symmetriske siksakbånd i ellevill dans mot vårklokkende bekker. Med en slik setting kan vi hente fram polarlitteraturen og fortsatt tviholde litt på vinteren.

Å rangere hvilke situasjoner, hvilke handlinger, hva som er det optimale bildet på da menn var menn er vanskelig, men denne klassiske beskrivelsen i ”Den tredje Mann” av Ragnar Kvam Jr., kommer nok høyt på listen: ”Han går med Nansen på vei mot Nordpolen. Med ett åpner en råk seg foran dem, og i et forsøk på å komme over, plumper Hjalmar i til livet. Han svinger seg raskt på isen igjen, men det er tretti kuldegrader, og på sekunder fryser klærne seg stive som panser. Hjalmar vil ta av seg buksene og hoppe i soveposen så han kan få varmen i kroppen. Han spør Nansen om de ikke kan telte. Nansen hveser tilbake: ”Herregud, vi er da ikke kvinnfolk heller.”

Våre gamle polarhelter har falmet stygt de senere år. Det kan virke som biografene kappes om å trekke de gamle hedersmenn ned i issørpen. Bildene som de skapte og formidlet av seg selv har ikke tålt dagens lys, og korrigeringene er sikkert berettiget. Likefullt blir det vemodig når de gamle helter fra gutterommet ikke lenger er så prektige, modige og fantastiske som tolvårsgamle gutteøyne frammaner.
Det er derfor befriende å lese bøker som ”Magiske tall” av Jurij Rytcheu, utgitt på Pax i 2003. Det mest overraskende er kanskje alle de positive anmeldelsene som boken fikk. Lars Helge Nilsen i BT lot seg helt forføre:”De mange diskusjonene rundt teltene og om bord på skuta er kostelig lesning, hvor uventet logikk får brynet seg mot nedfelte sannheter. Livets store spørsmål i effektfull kombinasjon med dagliglivets praktiske gjøremål, tilløp til dramatikk og en klisjefri dose romantikk. Det er denne type romaner som fyller en med undring og respekt!”
Det hele blir som et Kinderegg: Roald Amundsen rehabiliteres og framstilles som sjenerøs, klok, diplomatisk, men streng. Den russiske revolusjonen går sin seiersgang i det sibirske isødet som en vakker issoleie, og selv en merkverdig sjaman knussjarmerer oss med sin evinnelige jakt på det magiske tall. Selv om handlingen er lagt til de barskeste strøk på jorden, og det er et hardt og enkelt liv for å overleve, kan en ikke unngå å la seg varme i de skitne og røykfylte jarangaene.

En roman som trekker i motsatt retning er ”Nansen og Johansen” skrevet av den danske forfatteren Klaus Rifbjerg. Heldigvis mener Nansen-biografen Per Egil Hegge at den inneholder mange faktafeil. Vi kan derfor av(v)ise den som ”dikt og forbannet løgn!” Boken har sikret seg bred medieomtale fordi vennskapet mellom Nansen og Johansen blir skildret som et homofilt forhold.

Hjalmar Johansen var en outsider som fikk en svært tragisk skjebne. I biografien ”Den tredje mann” av Ragnar Kvam Jr. blir bildet av Roald Amundsen som nasjonalhelt nokså problematisk. Han framstilles som en særdeles hard kyniker som bokstavelig gikk over lik.
For mens Amundsen satt på Framheim og spiste pannekaker, tok Hjalmar Johansen ut sine siste krefter i kampen for redde livet til Kristian Presterud. ”Si meg, hva er grunnen til at dere kom så sent hjem i natt? Sjefen hadde sett Presteruds ødelagte føtter med egne øyne. Han hadde sett de utmagrede, blodige hundene og den tomme sleden. Trodde han de hadde gått og vaset rundt i enogfemti kuldegrader for sin fornøyelses skyld?” Amundsen hadde feilberegnet den ekstreme kulden, og det første forsøket på å nå Sydpolen ble mislykket. Retretten ble panikkartet der hver mann måtte klare seg selv. Amundsen tålte ikke kritikk og Johansen ble skjøvet ut i kulden, og fikk ikke være med til Sydpolen.

Vi setter vår lit til Oscar Wisting, Amundsens betrodde mann, at han kan nyansere bildet. NRK journalisten Jan Ingar Hansen har skrevet bok om Wisting og omtaler også denne episoden. Selv den lojale Wisting må innrømme at Amundsen viste feighet og slett lederskap.
Wisting hadde påmønstret Fram som altmuligmann. Det skulle vise seg å være en dekkende tittel. Han var sjef for ”systuen” som også omfattet grovere sting som å surre sleder etc, mens en den gang moderne Singer tråmaskin ble benyttet til omsying av telt og klær. Det var knapt noe som Wisting ikke sydde. Det viste seg at det innkjøpte undertøyet var altfor varmt. Wisting tryllet fram fra medisinutstyret en stu med lett flanell. Ingen hadde gått med behageligere underbukser enn Wistings Sydpolskreasjon.

Etter hjemkomst fra Sydpolen ble Wisting beordret av Amundsen til ”videreutdanning” innen lege og tannlegefaget. Med hyre betalt av Amundsen hospiterte han hos marinelegen i Horten. I tillegg ble han blikkenslager og var eneste mann på husmorskolekurs, og ble en kløpper til å lage de lekreste bløtkaker.

Men vi leser selvsagt ikke slike bøker for å oppdage nye bløtkakeoppskrifter. Det er derfor godt å vite at i bibliotekets magasin finnes de gode gamle klassikerne, litt gul i kantene og med tydelige spor av å ha blitt lest igjen og igjen, står de klare til å forføre oss inn i den rette polare stemning…

Tekstansvarlig: Herrefløyen ved Bergen off. bibliotek