STJERNESPILL OG STJERNESANG

I romjulen 1924 ble stjernespillet fremført i Bergen Off. Biblioteks barneavdeling i et forsøk på å revitalisere den gamle skikken.Da hadde stjernen ikke vært tent siden skikken ble forbudt på 1890-tallet:

"Man hadde fått stjernen og det øvrige tilbehør laget så tradisjonstro som mulig hos en gammel "Stjernegutt", og hele optoget med den store lysende stjerne, de vakre kostymer, og de klare lyse guttestemmer virket stemningsfullt og vakkert".
(I Wiers-Jenssen: Stjernespill og stjernesang i Norge)

Stjernespillene var inntil midten av forrige århundre en levende tradisjon i hele Europa. Spillene inneholdt en rekke elementer fra folketro og tidlig kristendom, påvirket gjennom generasjoner til opptoget Helligtrekongersaften, 6. januar, med stjernen i som midtpunkt.

I følge den opprinnelige folketro sto solen stille i tolv dager midtvinters, og i den tiden skulle ikke noe dreie rundt, verken garnvinne eller hjul, og først den trettende dagen var julehvilen over og det nye året begynt. Kravet om at stjernen skulle være i bevegelse kan være siste rest av denne skikken. Helligtrekongerspillet var en levning fra middelalderens liturgiske skuespill, der viktige begivenheter fra bibelhistorien ble iscenesatt av prestene inne i kirken og spilt på latin som en integrert del av gudstjenesten. Etter hvert som spillene vokste og endret karakter, sprengte de til slutt kirkerommet og ble flyttet utenfor kirkemurene. Spillene ble folkeliggjort, men beholdt vesentlige elementer fra kirkens tekster, riktignok forandret, forvansket og misforstått, og tilsatt lokale varianter.På den kronglete veien gjennom de forskjellige land og språk var til slutt tekstene i følge Hans Wiers-Jenssen i ”Stjernespill og Stjernesang i Norge”:

”…blit forvirret og forhutlet – forglemmelser, misforstaaelser, tilsætninger av uvedkommende elementer, kort sagt alle spor av tidenes indvirkning præger den..."

Latinskoleguttene hadde lenge enerett på stjernespillet, og da de bergenske skreddersvennene i 1609 forsøkte å komme inn i den tydeligvis lukrative geskjeft, ble de ilagt bot. Senere ble det åpnet for konkurranse og det utviklet seg forskjellige stjernelaug, som virket i hvert sitt distrikt. Etter hvert gikk også dette i oppløsning, og det dukket opp mer eller mindre seriøse stjernespillere som gikk fra hus til hus og sang sine etter generasjoners gjenfortelling nokså uforståelige vers og fremførte sine spill, helt til en politimyndighet ( som i følge Wiers-Jensen: ”visstnok var født på Østlandet og med idealer fra Preussen”) på 1890-tallet så det hele som gateuorden og forbød alt stjernespill.

Selve stjernen ble laget med et lett rammeverk av tre dekket av oljet papir og pyntet med papirdusker, glansbilder og av og til med gullenker. Inne i stjernen ble et eller flere lys plassert, og stjernen skulle holdes i jevn bevegelse under hele opptrinnet.

I heftet ”Stjernegutterne” fra 1923 skriver signaturen ”N.K.” at det var svært høytidelig når stjernen kom på besøk, men i selve opptrinnet var det også komiske innslag, som når Josef utstyrt med pukkel på ryggen blir slått i hodet med øks av Herodes, men like etterpå gjenopplives! Det er kanskje ikke så rart at øvrigheten så på spillene som narrestreker og tiggeri og arbeidet for å få slutt på opptogene for hvis stjernespillerne hadde gjort et godt inntrykk, ble det gitt rikelige gaver. Blant folk flest sto imidlertid tradisjonen sterkt, og det var visstnok sjelden de ble avvist når stjernespillerne kom på døren.

Tekstansvarlig: Elin Huseby, Hovedutlånet
elin@bergen.folkebibl.no