I dagens samfunn opplever vi en ny kroppskult, en vending mot kroppen. At kroppen er i fokus i vår tid er ingen oppsiktsvekkende nyhet.Vi kan ikke unngå å bli informert for ikke å si bombadert med informasjon, påbud , advarsler , trusler og tips om kroppen hvor vi enn vender oss. En vitenskapelig medisinsk og biologisk diskurs om kroppen lever side om side med informasjon fra mer "alternative" kilder. Her stemmer både healere, shamaner, "kloke koner" og vise "medisinmenn" i koret. Informasjonen er overveldende og forvirrende. Det som er riktig å gjøre og spise den ene dagen blir dementert den neste.

Særlig ungdom kan bli forvirret i en slik situasjon. I en sårbar fase av livet, hvor angsten for å skille seg ut er sterk, betyr de kulturelle kodene for hvordan kroppen skal se ut mye. Finn Skårderud har skrevet om dette fenomenet i boken "Sultekunstnerne". Titelen til boken har han tatt etter en novelle av Franz Kafka kalt "Sultekunstneren". Foruten å være spiseforstyrrelsens kulturhistorie, beskriver boken kampen mange ungdommer strir med for å få kontroll over kroppen. Det som i utgangspunktet var et lite medisinsk problem har fått helt andre dimensjoner i vår tid. Spiseforstyrrelse er nærmest blitt et samfunnsproblem, i allefall et symptom.

I en annen bok av Finn Skårderud: "Uro: en reise i det moderne selvet". sier han at spiseforstyrrelser aldri ville fått en slik utbredelse om det ikke var fordi de er en sykelig overdrivelse av våre kollektive idealer. Det henger blant annet sammen med språket, retorikken og de kroppsbildene som mediene viser fram som idealer. Noen ganger blir disse drevet helt ut i det ekstreme. I vårt mette velferdssamfunn er det paradoksalt nok den minimalistiske kroppen som er idealet. Den tynne kroppen gir status og krever kontroll og selvdisiplin. De herskende kroppsbildene påfører mange en "kultivert" lidelse eller en livsstilssykdom.

Samtidig som kroppen er gjenstand for en ny dyrkelse, så opplever man et annet paradoks i det moderne mediesamfunnet, nemlig angsten for at kroppen skal forsvinne eller forvandles. Ved hjelp av moderne genteknologi, transplantasjonsmedisin eller digitale medier står den humane kroppen forstått som en naturlig enhet i fare for å gå i oppløsning. Sammensmeltingen av den naturlige kroppen med kunstige kropper og avansert teknologi kan resultere i kropper som for noen blir et statussymbol og for andre en protese eller en brukeroverflate. Kroppen blir en oppfinnelse, som i sin ytterste konsekvens bare fantasien og etikken kan sette grenser for. Den humane, naturlige kroppen er blitt en historisk størrelse. Men som drøm, ideal, forestilling og salgsobjekt lever den naturlige kroppen videre.

Særlig på attenhundretallet ble kroppen dyrket som stedet for det naturlige og autentiske. Menneskekroppen ble sett på som naturens mysterium. I "Wilhelm Meisters læreår" hevet Goethe den klassisistiske modellen til en almen norm, den harmoniske kroppen var et uttrykk for den guddommelige natur. Den teknikkfiendtlige bevegelsen på begynnelsen av det tyvende århundre så på kroppen som naturens siste relikvie som ennå ikke var "forurenset" av samfunnet. Kroppen ble sett på som botemiddel for de fatale følgene som sivilisasjonen påførte mennesket. Kroppen ble et medium for samfunnsmessig motstand og sivilisasjonskritikk. Diskusjonen om naturkroppen baserte seg imidlertid på et antimoderne konsept. "Tilbake til naturen", lød devisen, det var bare i den frie natur langt vekk fra det fiendtlige samfunnet mennesket kunne utfolde seg i pakt med sin sanne natur.

Enhver epoke og enhver kultur har stilisert kroppen på sin måte. Kropper kan være verktøy, en del av naturen, syke, friske eller skjønnhetsideal, men kroppen er en uatskillelig del av mennesket. I hundrevis av år har innsatsen av kroppslig styrke vært av avgjørende betydning for arbeidslivet, kroppen var både verktøy og transportmiddel. Kropper var nødvendig for å leve og overleve, et spørsmål om liv eller død. En frisk og sterk kropp var den beste "kapital" man kunne ha.

I dagens informasjonssamfunn betyr kroppslig styrke og nærvær mindre i mange sammenhenger og særlig i arbeidslivet. Uavhengig av tid og rom kan mange utføre sitt arbeid. I vårt virtuelle arbeidsliv tjener vi pengene mens kroppen sitter mer eller mindre uvirksom og i ro. Hvilke personlige og samfunnsmessige følger får dette? De offentlige helsebudsjettene øker i likhet med de mer private. Kroppen blir mer og mer sett på som et råstoff, som må bearbeides og trenes for å holdes vedlike. Kroppen blir i mange sammenhenger sett på som et problem for den enkelte og en utgiftspost for samfunnet. Hvilke "sykdommer" man selv skal betale for er et tema i den offentlige debatten. Regjeringen går fra å utrede verdier til å utrede kalorier i et nytt utvalg.

Den franske filosofen Merleau-Ponty, ofte omtalt som kroppens filosof understreker at mennesket er en kropp. En kropp er ikke et objekt man har, men noe man er. Merleau-Ponty understreker kroppens betydning som eksistens. Vi er til som kropper sammen med andre i en kultur vi ikke unnslipper. Merleau-Ponty bygger bro over det problematiske skillet mellom kropp og sjel som har dominert synet på mennesket siden Descartes. Mennesket er en helhet ifølge Merleau-Ponty.

Kroppsdyrkelse og angsten for at kroppen skal forsvinne er ikke nye fenomen i vår tid. Både kroppskulten og angsten for at kroppen skal forsvinne er en konstituerende del av det moderne, det henger sammen med synergien kropp og teknologi. De teknologikritiske stemmene beskrev den humane kroppen som et offer for sammensmeltingen mellom mennesket og teknologien. Angsten for at maskinen skulle erstatte mennesket oppstod. Det er interessant at det var det nye tekniske mediet film som i begynnelsen av det 20. århundre fremførte teknologikritikken og pekte på farene ved å erstatte mennesker med maskiner. Filmen "Modern Times" med Charlie Chaplin uttrykker på en god kunstnerisk måte angsten for at kroppen skal bli ertattet med maskiner.

I vår digitale verden er dette skremmebildet langt på vei blitt en realitet. Kroppen kan bli sett på som et statussymbol, treningsmaskin, protese eller en brukeroverflate. Vårt anstrengte forhold til kroppen kan komme av den situasjon som kroppen er i nå. Arbeidskroppen eller kroppen som manuelt arbeidsredskap har mistet mye av sin betydning, i alle fall i vår rike, vestlige del av verden. Stadig færre deler av kroppen er nødvendig for å fylle en moderne arbeidsplass, kan man si for å sette det litt på spissen. Den trening, nytte, bruk og vedlikehold av kroppen som manuelt arbeid gir er i dag for en stor grad borte. Trening og vedlikehold av kroppen er i dag den enkeltes personlige prosjekt. Treningsstudioer og andre "kroppslaboratorier" florerer og er blitt en stor industri. Den "naturlige" men preparerte kroppen er det overordnede og forgjettede produktet som tilbys her.

I kroppen møtes natur og kultur, fortid og samtid. Ser man på kroppen som en scene, er det i vår tids drama om kroppen mange som vil ha regien. Kroppen er blitt en konstruksjon. Nå er det ikke lenger bare klær som skaper folk, men kropp. Kroppen er ikke lenger et uttrykk for den guddommelige natur, slik f.eks Goethe priste den. Kroppens utseende og sunnhet er blitt den enkeltes bevisste ansvar. Ser vi fremdeles på kroppen som noe man har? Fra å ha en skjebnebestemt kropp har vi fått en kropp på opsjon, som kan modelleres og manipuleres på mangfoldige måter. Spørsmålet blir da ikke bare hvor mye kropp vi trenger, men også hva prisen skal være?

Tekstansvarlig:
Vibecke Svendsen Hovedutlånet

BERGEN
OFFENTLIGE BIBLIOTEK

TEMASIDER