TEMA

På låven sitter nissen med sin julegrøt ..

Nissens røtter kan spores tilbake til dvergene i den norrøne mytologien og til rydningsmannen som først ryddet gården og ble gravlagt der. For å sikre gode avlinger og sunnhet for folk og dyr ble det ofret til haugbonden, og det er rester av denne skikken som finnes igjen i julegrøten til nissen på låven. Å glemme eller unnlate offer til haugbonden kunne få alvorlige følger, og det var heller ikke lurt å snyte fjøsnissen for julegrøten. Det fortelles at jenta som selv spiste grøten måtte danse med nissen til hun var helselaus, for de var snarsinte og ertelystne, men hadde stor omsorg for folk og dyr på egen gård - hvis de stelte pent med ham.

Ørnulf Hodne Norsk folketro

Han må ikke forveksles med våre dagers kommersielle kjøpesenternisse - de har ikke annet felles enn navnet. Gårdnissen hadde forøvrig mange navn: Haugbonden, gardvorden, tunkall, tuftekall eller fjøsnisse. Troen på nissen som en maktfaktor på gården forsvant med troen på de underjordiske, og tilbake står den ufarlige julepyntnissen som vokste fram på 1800-tallet. Den danske folkeminnesamleren J.M. Thiele samlet inn fortellinger på den danske landsbygden om gardvorden og beskrev ham som en gammel, skjegget mann på omtrent en meter, kledt i grått men med rød lue.

Fortellingene inspirerte den svenske tegneren Jenny Nyström som produserte 4000 nissetegninger i løpet av sitt liv, så den norske nissen som vi er vant til å se ham er et produkt av en dansk folkeminnesamler og en svensk tegner. I Norge ble rød nisselue oppfattet som et nasjonalt symbol i den grad at den ble forbudt av tyskerne under krigen, men den røde luen er ikke mer særnorsk enn resten av nissetroen. Nå skal en ikke glemme at nissen hadde solide røtter i norsk folketro, men det er kanskje riktigere å se på nissen som en felles nordisk skikkelse.

Da Asbjørnsen og Moe samlet inn eventyr på midten av 1800-tallet, var nissen en del av julefeiringen i alle de nordiske landene. På samme tid ble den nederlanske St. Nicolaus omformet fra en helgen som ga gaver til barn 6. desember, til den julenissen vi kjenner i dag. Nicolaus var biskop av Lykia (Tyrkia) og levde på 300-tallet, men ellers er det ikke mye en vet om ham. Legender er det til gjengjeld mange av. Navnet hans er knyttet til barn og gaver, og det har vært en uslåelig kombinasjon så langt. Borgerskapets framvekst og økende velstand gjorde den underjordiske, respektinngytende gardvorden om til den rettferdige, men snille nissen som gir gaver til alle snille barn.

Kilder

Ørnulf Hodne. Norsk folketro. Cappelen 1999

Mogens Lebech. Julenissen

Tekstansvarlig:
Elin Huseby, hovedutlånet
elin@bergen.folkebibl.no