Biografisk og selvbiografisk stoff er en sjanger som har et stort og trofast publikum. Mange mennesker er interessert i å lese om andre menneskers liv.Ukebladenes skriverier om kjente personers liv, viser også emnets ustoppelige popularitet. Motivene for å lese biografisk stoff kan være alt fra historisk interesse til interesse for en spesiell person, eller motivet kan være å lære noe om sitt eget liv gjennom å lese om andres.

Selvbiografien, hvor hovedpersonen er identisk med forfatteren, blir gjerne oppfattet som mer autentisk og ekte enn en biografi med en forfatter/biograf. Som sjanger er selvbiografien eldre enn romanen. I "The Times Litterary Supplement" er selvbiografien blitt utropt til vår tids store sjanger til erstatning for romanen.

En mye brukt og berømt definisjon på selvbiografi stammer fra den franske teoretikeren Philippe Lejeunes: "En tilbakeskuende beretning i prosaform som en person lager om sin egen eksistens, og som understreker hans individuelle liv og spesielt personlighetens historie".

Selvbiografien er en retrospektiv eller tilbakeskuende sjanger. I motsetning til dagbøker og brev som blir til mens tingene hender, i øyeblikket, blir selvbiografien til i ettertid. Dette er et utfordrende aspekt ved selvbiografien som sjanger. De fleste som har nådd "skjels år og alder" kjenner erindringens opphevelse av tidens tann. Fra nåtidens utsiktspunkt kan fortiden ofte fortone seg som det forjettede land. Sommeren var varmere, jordbærene søtere, menneskene var bedre.

Minner endrer seg, som språket endrer seg. Hvordan hendelser og personer blir fortolket er heller ingen konstant størrelse. At selvbiografien ikke er en uproblematisk sjanger viser den fornyede diskusjonen emnet har fått i de senere år. Ikke bare litteraturvitere men også historikere, etnologer og andre finner selvbiografisk stoff interessant som kildemateriale.

Den engelske og franske litteraturen er rik på selvbiografisk litteratur og på teoretisk litteratur om emnet. I de senere årene har vi også fått en rekke bøker på norsk om biografi. Den sist ankomne norske boken om biografi er skrevet av Marianne Egeland : Hvem bestemmer over livet? : Biografien som historisk og litterær genre. Denne boken gir en grundig innføring i emnet.
Her finner man biografiens historikk, teori og praksis, liv og diktning. Her er egne kapitler om litterære biografier. En del av boken er viet Henrik Wergeland, som står i en særstilling både i litteraturhistorien og nasjonsbyggingen.

En grundig drøfting av Sylvia Plath og den moderne biografiindustri er også med. Som forfatteren skriver i forordet er Sylvia Plath valgt som eksempel på en nyere forfatter som har blitt invadert av biografier. Måten hennes liv er blitt behandlet på i biografier av ulik kvalitet, reiser etiske problemstillinger til biografien som sjanger. Marianne Egeland har selv skrevet en biografi om Sylvia Plath (1997).

De fleste biografiene og selvbiografiene som blir utgitt omhandler eller er skrevet av personer som er kjent i offentligheten. Ofte er det politikere, forfattere eller kunstnere. Men også mange "vanlige" mennesker skriver selvbiografi ved at de har vært med på intervjuer eller innsamlinger av minnestoff i regi av forlag eller museer. Mye av dette stoffet er blitt bearbeidet og er kommet ut i bokform.Personene er som oftest anonymisert. En norsk klassiker i denne "sjangeren" er Norsk folkemuseums serie - Arbeidsfolk forteller. Serien er redigert av Edvard Bull.

På biblioteket leter man forgjeves etter denne i hyllene med biografier. Bøker av denne typen finner man under samfunnsfag. Det er fordi disse selvbiografiene er satt inn i en samfunnsmessig sammenheng og danner bakgrunn for analyse av samfunnet. Det samme gjelder for en moderne variant av "sjangeren" : Marianne Gullestad: Hverdagsfilosofer. Verdier, selvforståelse og samfunnssyn i det moderne Norge (1996).

Som titelen "Hverdagsfilosofer" peker på, dreier det seg her om hverdagens kvinner og menn. Forfatteren sier i innledningskapittelet at titelen er blitt til for å undersøke kreativiteten til mennesker som ikke har en offentlig rolle som diktere, forskere eller politikere. Boken har sin bakgrunn i selvbiografikonkuransen "Skriv ditt liv" som resulterte i 630 bidrag. Av disse har forfatteren valgt ut fire bidrag for nærmere analyse. Utfra disse tekstene tegner hun et bilde av det moderne Norge. Forlaget sier det slik på omslaget: "Forfatteren viser at selvbiografier er fortellinger som gir nøkler til forståelse av både enkeltpersoner og samfunn. Boka gir et verdifullt bidrag til alle de fag som nå er i ferd med å oppdage selvbiografier som kilde til mange former for kunnskap".

En bok som tar for seg selvbiografier på en ny måte er: Steinar Gimnes: Sjølvbiografiar. Skrift, fiksjon og liv (1998). Her foretar forfatteren nærlesning av tre norske klassikere: Camilla Collett: I de lange nætter (1863), Nils Collett Vogt: Fra gutt til mann: Et stykke selvbiografi (1932) og Knut Hamsun: På gjengrodde stier (1949). Bortsett fra at alle disse er forfatterbiografier, er de svært forskjellige. Som litteratur betraktet er tekstene anerkjente og kanoniserte i den norske tradisjonen.

Det tekstanalytiske er det viktigste siktemålet med denne boken. De blir lest som selvbiografier, med den nyere interessen for sjangeren som bakteppe. Gimnes viser her hvordan disse tre bøkene danner spenninger i teksten mellom det åpent selvbiografiske og det skjulte og selvsensurerte.
Gimnes understreker betydningen av leserens holdning til teksten. Leseren må tro at det som leses er sant. En av referansene i "Sjølvbiografiar" er den franske teoretikeren Philippe Lejeunes. Lejeunes mener at selvbiografien forutsetter en pakt mellom leser og forfatter. Pakten går ut på at leseren godtar og tror på forfatterens vilje til å fortelle om sitt eget liv. Forfatter, forteller og hovedperson må ha samme identitet.
Bare i 1999 fikk Bergen Offentlige Bibliotek 116 nye biografier og lesernes etterspørsel er stor. Grunnene til den store interessen er mange. Biografien er en kilde til kunnskap om mennesker og samfunn. Jakten på det autentiske som preger vår tid kan være en annen grunn. Biografier er også ofte spennende fortellinger, rett og slett god underholdning. Kanskje biografien har overtatt funksjonen til "den gode roman" og er blitt vår tids store sjanger?

Tekstansvarlig:
Vibecke Svendsen Hovedbiblioteket