|
 
Opp gjennom historien har kvinners stilling
forandret seg med økonomiske kår og filosofiske retninger
fra å bli betraktet som et menneske på lik linje med
mannen, om enn med andre plikter, til hore, heks eller madonna.
På 1970-tallet var det kvinnekamp med bh-brenning og demonstrasjoner
for rettigheter, på 90-tallet ser det ut til at vi igjen har
stupt ut i en ny bølge med ultrafeminine kvinneidealer og
en blomstrende kosmetisk industri både på sminke og
kirurgi-siden. Har vi da ikke lært noe som helst? Eller for
å snu på det, er det nødvendigvis sånn
at en kvinne som vil være feminin må dømmes til
evig oppvask? Og kan ikke en mann være et mannfolk selv om
han tar sin del av husarbeid og barneoppdragelse? Betyr likeverd
nødvendigvis at vi skal gjøre det samme?
Selvfølgelig ikke, men de mulighetene moderne kvinner har
til å delta i det offentlige liv og til å kunne stå
på egne ben er ikke kommet av seg selv, vi må ikke glemme
de foregående generasjoners kamp for å komme dit vi
er i dag. Om kvinner og menn virkelig har like gode muligheter til
utvikling og selvrealisering får andre diskutere, kvalifiserte
innlegg i debatten finnes det mange av.
Skal A, skjøndt hun er viis, fordi hun er en Qvinde,
fordi hun gaaer med Skjørt fordømmes til at spinde?
Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,
strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?
Ludvig Holberg:
Peder Paars, tredje boks første sang
Hver generasjon tolker historien i sitt bilde,
og i mange generasjoner er det menns tolkninger vi har fått.
De siste årene har imidlertid kvinnelitteratur blitt et begrep,
og det er mange som har grepet fatt i kildematerialet helt på
nytt for å beskrive kvinnenes historie i går og i dag,
i Norge og i resten av verden.
I vikingetiden var arbeidsdelingen helt klar mellom kjønnene,
men kvinner som var rike nok til at de kunne ofre seg for fritidssysler,
kunne ta del i våpenlek og hesteridning. De islandske sagaene
gir mange eksempler på kvinner som ikke sto tilbake for sine
menn verken i handlekraft eller rang. Hverdagen var basert på
en fastlagt fordeling av arbeidsoppgavene, men det er ingenting
som tyder på at det lå noen verdivurdering i det. Med
innføringen av kristendommen fikk et nytt kvinneideal innpass
med fromhet som viktigste egenskap. Den staute og stolte sagakvinnen
skulle forandres til fromme og ydmyke jomfru Mariaer.
Vera Henriksen har skrevet en lang rekke historiske
romaner om kvinner og kvinneskjebner sett i lys av historiske perioder.
I
Skjebneveven er det sagaens og mytologiens kvinner hun er opptatt
av. Kvinner spiller en stor rolle i mytene og volvene sto til og
med over allfaderen Odin i kunnskap. Kvinnerollene i de islandske
sagaene viser tydelig at kvinner hadde makt og innflytelse. Selv
om en skal være forsiktig med å lese sagaene som rene
fakta, må en tro at de sier noe om kvinners stilling i samfunnet
og hvordan de ble verdsatt av sin samtid. De viktige skillene gikk
mellom klassene og ættene, og ikke mellom kjønnene.
Prestene må ha hatt en stri tørn med å overbevise
disse damene om at eneste farbare vei var fromhet, ydmykhet og underkastelse!
Elisabeth Aasen har tatt for seg kvinner som ledere - boken heter
Driftige
damer ; lærde og ledende kvinner gjennom tidene. Den viser
utviklingen fra middelalderen hvor kvinner var driftige husfruer,
klosterforstandere og også næringsdrivende, til 1700-tallet
der kvinner for alvor blir definert ut av alle andre sammenhenger
enn œKirche, Kinder, K che”. Et sitat fra den franske filosofen
Rousseau sier det meste ; œ... De (kvinnene) vil hele sitt liv
være underlagt den varige og hardeste tvang, nemlig det som
passer seg. Man bør fra første stund venne dem til
tvang slik at det aldri skal koste dem noe å temme sine lyster
for å underkaste seg andres vilje. ... œ
En helt ny bok innenfor kvinnehistorie kom ut i 1999, Med
kjønnsperspektiv på norsk historie fra vikingetid til
2000-årsskiftet, redigert av Ida Blom og Sølvi
Sogner. Dette er et grundig og faglig solid verk som ser på
norsk historie fra et kvinnesynspunkt. Den er satt sammen av artikler
med forskjellige emner som til sammen gir et mangfoldig bilde av
norsk kvinnehistorie.
  
Kvinner har alltid skrevet og lest historier. Mange av vår
tids mest omtalte forfattere er kvinner, og det er kvinner som leser
flest skjønnlitterære bøker. Selvstendige og
aktivt handlende kvinner finnes det mange av, og uten å dra
sammenligningen for langt, er det interessant å se på
mannsrollen i en del moderne menns forfatterskap - den myke mann
som lett kan oppfattes som patetisk, eller de naive unge menn som
virrer rundt uten retning eller mål. Som kontrast er det de
siste årene igjen blitt om ikke helt poltisk korrekt i alle
kretser så i hvert fall tillatt, å snakke om ulikheter
kjønnene imellom og igjen beskrive Mannfolket med stor M.
Mat
for ekte mannfolk av O.J.H. Øvretveit fråtser bokstavelig
talt i klisjeene om den ekte villmarksmannen og Erling Kagge samler
Dikt
for gutta uten at det avstedkommer noen kommentarer.
Av utenlandske bøker av og om kvinner er Julia Wosnessenskajas
Kvinnenes
dekamerone av de som har gjort sterkt inntrykk. Ti kvinner ligger
på en fødeavdelingen i Leningrad, og for å korte
tiden i de ti dagene de må tilbringe der, forteller de hverandre
historier. Historier som ruller opp det grå, strevsomme livet
til kvinner i tidligere Sovjetunionen, men med menneskelighet og
nærhet som alltid nærværende likevel. Den kanadiske
forfatteren Margaret Atwoods Røverbruden
står i skarp kontrast når det gjelder omgivelser og
levestandard, men om kampen for å overleve materielt ikke
er til stede, så er de følelsesmessige behov de samme.
"Røverbruden" er den vakre og fascinerende Zenia
som bryter seg inn i andre menneskers liv uten å være
ond, men også uten noen gang å tenke over om hennes
handlemåte skader andre. Et snev at noe eventyrlig og ikke
helt realistisk gjør sitt til at fortellingen blir fargerik
og engasjerende.
Alice Hoffmann tar det eventyrlige helt ut i Magi
i praksis. Interessen for det okkulte har fulgt mennesket siden
tidenes morgen, men hver tid tolker og bruker det i sitt bilde.
Hoffmanns kvinner prøver ut helt nye rollemodeller i denne
boken, uten at magien gjøres til noen enkel løsning
på menneskets eksistensielle problemer.
  
Hvis en tar et raskt blikk på de yngste forfatterne i norsk
litteratur, er det lite å spore av kamp for rettigheter -
vekten legges på det private og det eksistensielle. Menns
hovedpersoner kontra kvinners? Med en debutant fra 1999 som eksempel
på kvinnesiden - Marion Hagens Akt
handler om en moderne kvinne som i sin søken etter en
mening med livet har samme problem som Erlend Loes unge menn. Men
de er neppe i stand til å hjelpe hverandre.
Tekstansvarlig:
Elin Huseby Hovedbiblioteket
|
