SØK
Om biblioteket
Tema Musikk Litteratur
Utstilling Edvard Grieg arkiv
Lesetips Lokalhistorie Vestlandsforfattere
Prosjekt For barn Ut i verden

TEMA

Norsk barnelitteratur 1798 - 1998.

A- oppgave, LISA 10, Høgskolen i Oslo, Avdeling for Journalistikk, Bibliotek- og Informasjonsfag, 1996-1997.

Vibeke Mowinckel Lorentz

Innhold:

Innledning:

I år er det 200 år siden den første barneboken kom ut i Norge, og i den anledning vil jeg prøve å gi et overblikk over norsk barnelitteratur fra 1798 til 1998.
Jeg vil dele stoffet i perioder og bruke Torben Weinreichs teori om didaktikk i barnelitteraturen som en tråd i gjennomgangen.
Jeg vil trekke frem noen bøker og trekke linjer gjennom periodene.

Slik vil jeg dele opp periodene:

1798 - 1890 (Begynnelsen)
1890 - 1918 (Gullalderen)
1918 - 1940 (Mellomkrigstiden)
1940 - 1945 (Annen verdenskrig)
1945 - 1970 (Etterkrigstiden)
1970 - 1998 (Nye retninger)

Periodene vil bli gjennomgått slik.

a) Presentasjon med bøker som eksempler
b) Vurdering opp mot Torben Weinreichs teorier

Det kan bli vanskelig å behandle periodene i forhold til hvor betydningsfulle de er. I perioder hvor der er forholdsvis liten produksjon, er det enklere å få med det vesentlige, fordi det er lettere å få oversikt over stoffet.
Spesielt siste periode (1970-1998) kan det bli vanskelig å få det store overblikket over. Det har skjedd mye i norsk barnelitteratur i de tre tiår hvor jeg har forholdt meg til nye bøker hvert år.
Jeg er enig med Tone Birkeland når hun i Norsk barnelitteratur historie  (1997) sier: Bildet kan lett bli nærsynt og perspektivlaust, fordi det er så nærÚ.

Torben Weinreihs teorier

Før jeg tar for meg de oppsatte periodene, vil jeg kort beskrive de teoriene jeg vil gjøre bruk av.
Torben Weinreich, født 1946 , er dansk barnelitteraturforsker og forfatter.
Han har skrevet skjønnlitteratur og redigert og skrevet faglitteratur.
I sin bok Skråt nedadÚ, Høst & Søn, 1994, sier han : Barnebøker er i de fleste tilfeller skrevet av voksne, som vil noe med barn, for barn.
Derfor er barnelitteratur noe annet enn voksen litteratur. "Noe annet" begynte barnelitteraturforskningen å beskjeftige seg med på midten av 1960-tallet.
De to tyske forskerne Theodor Bruggemann og Malte Dahrendorf, fulgt opp av svenske Gøte Klingberg, introduserte begrepet adaptasjon. Det vil si tilpasning av tekst til barn i egenskap av at de er barn.
All forskning på forskjellen mellom barne- og voksen litteratur har siden da ved bruk av forskjellige innfallsvinkler kommet frem til stort sett samme resultat:
Barnelitteratur er adaptert både når det gjelder form og innhold.
Litteratur for mindre barn er adaptert i større grad enn for større barn.
Torben Weinreich sier også at barnelitteraturen er preget av didaktisering og purifikasjon.

Adaptasjon: Tilpasning av tekst til barn i egenskap av at de er barn.

Didaktisering: Bevisste forsøk fra forfatterens side på å belære og påvirke leseren gjennom teksten.

Purifikasjon: Å tilpasse teksten til barnets eller f.eks. den voksne formidlers formodede normer.

Norsk barnelitteratur 1798 - 1998

1798 - 1890 (Begynnelsen)

Barnelitteratur som egen litteraturtype i betydningen skrevet for barn var resultat av opplysningstidens interesse for undervisning og oppdragelse. Formålet var å lære og more samtidig.
Utviklingen i Norge fulgte samme mønster som ellers i Europa.
Lommebog for børnÚ, (1798) regnes som første norske barnebok fordi den er trykt og utgitt i Norge av en navngitt person, Willum Stephanson, (1762-1816).
Samlinger med moraliserende fortellinger ble utgitt anonymt i små hefter med titler som f.eks Gavnlige og morende Fortællinger for børnÚ (1824)og Nyttårsgave for gode og flittige børnÚ (1843). Titlene understreket det dobbelte siktemålet.
En vanlig boktype på den tiden var den pedagogiske samtaleboken der naturfag og moralsk lærdom ble formidlet gjennom samtale mellom en voksen , ofte far eller lærer og ett eller flere vitebegjærlige barn.
Hanna Winsnes(1789-1872) bok Aftnerne på EgelundÚ (1852 ) er et sent eksempel på samtalefortellingen. Den føyer seg helt inn i det didaktiske mønsteret:
Om kvelden samler fru Lind de unge pikene som er i pensjon på Egelund. Hun forteller gåter og eventyr mens de unge pikene strikker. Det fru Lind forteller er utgangspunkt for samtaler om moral.
Boken er et eksempel både på adaptasjon, didaktisering og purifikasjon.
Skillet mellom gutte og jentebøker ble tidlig markert. Jentene var knyttet til hjemmet og det nære, mens guttene var tiltrukket av det eventyrlige og fjerne. De fikk både eventyr og dannelse.
Begrepet utviklingsroman, dannelsesroman for voksne skildrer et forhold der hovedpersonen gjennomgår en utvikling. Det er nettopp det som foregår i de fleste barnebøker fra denne tiden, så mange av dem kan plassseres her. Målet for oppdragelse er klart, og med forventninger om en lykkelig slutt som ligger i handlingen, blir utviklingsprosessen fullført.
Den mest kjente forfatteren av eventyrromaner for gutter i den norske barnelitteraturens første tid var Oluf- Vilhelm Falck-Ytter (1832-1914). Hans mest kjente bok Haakon Haakonson. En norsk RobinsonÚ kom i 1873, tydelig inspirert av Daniel Defoes Robinson CrusoeÚ(1719).
Haakon HaakonsonÚ er helt i tråd med genren. En norsk gutt opplever spennende og dramatiske ting, og det ender med hjemkomst. Ut i verden og hjem igjen.
I denne boken er ikke den belærende tonen så åpenbar som f. eks. i Afterne på EgelundÚ, men den er der for helten gjennomgår en synlig utvikling gjennom prøvene han settes på og mestringen av dem.
Romantikkens syn på diktningen og på barnet fikk etterhvert betydning for det som ble skrevet for barn.
Flere forfattere kom med bidrag til barnebladene. De fikk gjennomslag midt på 1800-tallet.
Mauritz Hansen (1794-1842) best kjent som forfatter av voksen litteratur og lærebøker, markerte seg som barnebokforfatter.
Fortellingen Lille AlvildeÚ som kom på trykk i Den norske HusvenÚ i 1829 er preget av romantikken. Den har idylliske, rørende og fromme elementer, helt i tidens ånd. Både didaktikk og purifikasjon er åpenbare i Lille AlvildeÚ.
Henrik Wergeland (1808-45) skrev lite direkte for barn.
"Vinterblommer i Barnekammeret" (1840) som inneholdt dikt, eventyr og fortellinger var hans eneste skjønnlitterære barnebok. De fleste av tekstene her er oversatt fra Des Knaben WunderhornÚ (1806) av Achim von Arno og Clemens Brentano.
Tekstene fra Vinterblommer i BarnekammeretÚ kommer ofte i nye utgaver. Siste utgave er fra 1993, Barnas WergelandÚ hvor bl.a. Småguttenes nasjonalsangÚ og Vesle Hans' eventyrÚ er Henrik Wergelands egne produkter.
Heller ikke Henrik Wergeland var fri for belæring i det han skrev for barn.
Diktene Norges kongerÚ og "Regning" f. eks. er åpent didaktiske. Her skulle lærdom mores inn.
Poesi for barn i Norge har på mange måter utviklet seg i takt med prosalitteraturen. De første diktene var ofte gjendiktninger av utenlandske. De kunne forekomme i samlinger ved siden av norske, som f.eks. hos Henrik Wergeland.
Hanna Winsnes skrev også dikt for barn. Diktene var som prosaen, svært didaktisk.
Den diktsamlingen som regnes for være den første norske var Norsk Billedbog for BørnÚ, (1888) av Elling Holst (1849-1915) og Erling Nielsen (1864-1939). Deres hensikt var først og fremst å ta vare på og videreføre en levende og muntlig barnepoesi.
Diktsamlingene var samtidig bildebøker, illustrert av kjente norske kunstnere.
I 1899 ga biskop Bernt Andreas Støylen (1858-1937)ut "Norske barnerim og leikar" som inneholdt rim, regler, melodier og leker.
Begge disse samlingene har kommet i nye utgaver frem til i dag.
Margrethe Munthe (1850-1931) var den som i begynnelsen av 1900-tallet og et godt stykke inn i århundret, preget lyrikktradisjonen for barn. Kom skal vi syngeÚ kom først ut i 1905, og har senere stadig kommet i nye opplag.
Margrethe Munthes dikt har i nyere tid blitt kritisert for sin didaktiske form, men de har uten tvil betydd mye for norsk barnepoesi.
Den boken fra norsk barnelitteraturs første periode som har satt størst merke etter seg er I Brønden og i TjernetÚ, (1851) av Jørgen Moe.(1813-82)
Sammen med vennen , Peter Christen Asbjørnsen (1812-85) samlet han de norske folkeeventyrene, første samling (1841) Disse eventyrene fikk stor betydning som barnelesning.
I Brønden og i TjernetÚ skilte seg ganske klart fra Mauritz Hansens Lille AlvildeÚ. Fortellerstemmen trenger seg ikke på, barna får utfolde seg på egne premisser. Den åpne moraliseringen er borte. Jørgen Moe viser stor respekt for barn, og han skildrer dem med psykologisk innsikt.
I Brønden og i TjernetÚ vil jeg la føre linjen videre frem mot gullalderen.Ú

1890-1918 (Gullalderen)

Det er først i den såkalte gullalderenÚ det ble fart i norsk barnelitteratur. Mange forfattere som skrev for voksne skrev også for barn.
Realismen som skulle bli betegnende i norsk barnelitteratur langt inn i det 20. århundre, har sitt utspring i denne perioden.
Barnebøkene var ikke direkte kritiske og avslørende som den samtidige voksenlitteraturen.
Barnebøkene skildret barns oppvekstvilkår og plass i familie og samfunn.
Særlig landsmålsforfatterne skrev om barn som ikke hørte til overklassen. De som før ble beskrevet som fattige naturbarn i periferien , ble nå hovedpersoner og helter hos Per Sivle (1857-1904) og Rasmus Løland (1861-1907).
Hos Bernt Lie (1869-1916) og Dikken Zwilgmeyer (1853-1913), som skrev om barn fra embetsmannsmiljøet, kom det frem at også de måtte kjempe for sine posisjoner.
SogorÚ (1887) av Per Sivle var egentlig ikke beregnet for barn, men fortellingene Berre ein hundÚ, Fante NilsÚ og TriskillingenÚ har satt merker etter seg. Spesielt Berre ein hundÚ har appell til barn også i våre dager.
Rasmus Løland var redaktør av Norsk BarnebladÚ fra 1902. Dette bladet var en viktig kilde for både norsk og oversatt barnelitteratur.
De mest kjente bøkene til Rasmus Løland er "Det store Nashornet" (1900) og KvitebjørnenÚ (1906). Dette er delvis sammenhengende fortellinger om de samme guttene. De spiller rolleleker med utgangspunkt i folkeeventyrene. Det religiøse normsystemet i guttenes nærmiljø spiller en viktig rolle, og grensene mellom barne- og voksenverdenen er markerte.
Hverken hos Per Sivle eller Rasmus Løland er didaktikken fremtredende. De lar barn være barn ut fra egne forutsetninger, så i likhet med Jørgen Moe brøt de med lære og more tradisjonen.
Hans Aanrud (1863-1953) skildret østlandsk bondesamfunn med husmenn, bønder og legdefolk. "Sidsel Sidserk og andre kjerringemner" (1903) er en kulturhistorie fra et patriarkalsk bondesamfunn. Takket være muligheter og god hjelp utenfra, arbeider den pliktoppfyllende og rettskafne Sidsel seg frem mot det mål hun har satt seg. I denne boken gjør Torben Weinreichs teorier seg mer gjeldende enn hos de to tidligere nevnte vestlandsforfatterne.
Barbra Ring(1870-1955) hørte til en tradisjonsrik embetsmannsfamilie, og bøkene hennes bygget ofte på kontrasten mellom godseiere/embetsmenn og vanlige bygdefolk. Hennes mest kjente bøker er PeikÚ(1909) og FjeldmusÚ(1907). Begge disse to er morløse embetsmannsbarn som har fordel av at de er blitt oppdradd av sympatiske kvinner fra en lavere klasse enn deres egen. De blir selvstendige og veslevoksne i tidlig alder, og de er solidariske med alle sine sambygdinger.
De forfatterne som skildret barndomsopplevelser i småbymiljø var Dikken Zwilgmeyer og Bernt Lie. De bygget begge på egne barndomsopplevelser.
I Dikken Zwilgmeyers Inger Johanne-bøker er humoren mer til stede enn i f. eks. Anniken PrestgarenÚ (1900), men alt er ikke bare lys og glede for Inger Johanne heller.
Didaktikken er mer synlig i Svend BidevindÚ med undertittel SkolehistorierÚ (1913-1915) av Bernt Lie. Dette er først og fremst en fortelling om angst og skam, og frykten for konsekvensene når en må stå til rette for det en har gjort eller unnlatt å gjøre.
Gabriel Scott(1874-1958) skrev barnebøker tidlig i forfatterskapet sitt, delvis realistiske fortellinger som bygget på minner fra egen barndom. Mange av Gabriel Scotts bøker kan nevnes, f.eks. Hollender JonasÚ(1910), Kari KveldsmatÚ(1913), og ikke minst Sølvfaks som reiste ut i den vide verdenÚ(1912) om en katt som drar ut i verden fordi den er misfornøyd med menneskene sine. Sølvfaks tenker og snakker som et menneske, ellers forholder den seg til sin dyreart.
Johan Nordahl Brun Rolfsen (1848-1928) som også selv skrev skjønnlitteratur for barn , fikk gjennom barnebladet Illustrert Tidende for BørnÚ(1885-94) nye norske forfattere til å skrive. Mange av disse ble tatt med i hans Lesebøger for folkeskolenÚ som kom ut fra 1892, så de var rike kilder å øse av når barn skulle lære litteraturen å kjenne. Redaktører av norske leseverk helt frem til i dag har båret arven fra Nordahl Rolfsen videre ved å bruke både klassisk og nyere skjønnlitteratur i lesebøkene sine.

1918-1940 (Mellomkrigstiden)

Det som i første rekke preget mellomkrigstiden var kontinuitet og mangfold. En del forfattere fulgte linjene fra gullalderenÚ. Barnelitteraturen fikk egne forfattere og egne genrer, og den ble etterhvert omtalt og debattert på egne premisser.
Speiderbøker, feriebøker, sjøfortellinger , gutteklubb og ungpikebøker gjorde seg for alvor gjeldende.
Skillet mellom gutte- og jentebøker, som ikke var ukjent på slutten av 1800-tallet, ble nå mer synlig og satt i system. Bøkene ble utgitt i serier for bestemte leser og aldersgrupper.
I serien Aschehougs Ungdomsbibliotek ble der gitt ut mange reiseskildringer , sjøfortellinger og villmarksfortellinger for gutter.
Speiderbøkene skildret speiderlivet samtidig som de kunne være spennings og villmarksfortellinger.
Bøker om hemmelige klubber var populære blant gutter. Klubbene symboliserte kameratskap og samhold blant medlemmene, og de løste ofte mysterier.
De mest sentrale forfatterne innenfor speiderlitteraturen var Wilhelm Winsnes Stabell(1904-51) og Erling Hauger(1899-1993).
Sverre D. Husebye(1903-77) og Vidar Wexelsen(Per Kvist)(1890-1947) var de mest produktive innenfor gutteklubb genren. De skrev også sjøfortellinger som Einar Spang (1882-1936 ) var den fremste representanten for på 1920- og 30-tallet. IRudolf EngelskmannÚ (1922) får leseren følge Rudolf fra hans første erfaringer med sjølivet langs bryggekanten i hjembyen til han får hyre på en skonnert.
De fleste av Emil Herjes (1894-1969) bøker er lagt til kystmiljø og arbeid på fiskebåter. De samme personene går igjen i flere av bøkene hans.
Trygve Hjorth-Johansen (1892--1959) skrev også sjøfortellinger, men KaschimirÚ(1930) som er av en helt annen type er mer bemerkelsesverdig. Her er tempoet langsommere, og persongalleriet er mindre. Foreldreløse Kaschimir begir seg på vandring langs landeveien, og alt sees og oppleves gjennom ham.
Bernhard Stokke(1896-1978) var en svært produktiv forfatter som var innom mange av tidens temaer, men de bøkene han huskes best for er Bjørneklo. Fortelling fra norsk steinalderÚ (1938) og fortsettelsene fra bronsealderen og folkevandringstiden.
Den forfatteren jeg vil nevne når det gjelder villmarksfortellinger er Håkon Evjenth (1894-1951), naturverner og utforsker av dyre og planteliv. Han skrev mange bøker om gutters opplevelser i naturen der de blir utsatt for prøvelser for å vise at de duger.
Jentebøkene ble som oftest sett på som ren underholdning og gitt ut utenfor serier. De fleste av dem hørte til innenfor dannelsesromangenren. De unge heltinnene gjennomgår en utvikling, ofte gjennom en eller annen form for forviklinger eller prøvelser før det hele ender lykkelig.
Gunvor Fossum(1893-1958) skrev bøker for jenter og unge piker gjennom 25 år. Det var jentebøkene hennes som hadde størst suksess. Politimesterens KatrineÚÚ(1929) Vesle PetraÚ(1933) og SmilieÚ (1949) ble mye lest også etter krigen. Jentene i Gunvor Fossums bøker er godhjertete og kan snakke for seg. De mestrer motgang, og de får sin belønning.
Eugenie Winther /1901-75) var også en produktiv forfatter av jentebøker. TrollungeneÚ(1927-29) og de fire om Frøken Tankeløs(1934-37) kom i nye utgaver etter krigen. Det oppdragende elementet er mindre fremtredende hos Eugenie Winther enn hos Gunvor Fossum, men det er tilstede. De viltre og aktive jentene går ofte på tvers av de voksnes normer, men de mener ikke å gjøre noe galt, så de blir som regel tilgitt.
Jentebøkene i denne perioden hadde Dikken Zwilgmeyers Inger Johanne som forbilde. Det kommer spesielt til uttrykk hos Signe Pedersen (1918- )hvor hovedpersonene henvender seg i jeg-form til jevnaldrende kamerater.
Romanen RagneÚ(1914) av Julli Wiborg(1880-1947) var et representativt eksempel på hennes bøker som hadde en tydelig pedagogisk hensikt, og på ungpikebøker generelt.
Margit Ravn(1885-1960) hadde mer moderne holdninger enn de andre ungpikebokforfatterne. Hun skrev bøker i samme mønster som dem samtidig som hun tok opp nye temaer; arbeid, yrke og selvrealisering. Her er titler som Berits hybelårÚ(1932) og Åse flytter til VestkantenÚ(1939).
De to forfatterne av ungpikebøker ved siden av Margit Ravn som ble lest, også etter krigen, var Evi Bøgenæs (1906-85) og Annik Saxegaard(1905-90).
Evi Bøgenæs holdt seg stort sett til den tradisjonelle ungpikeboken, mens Annik Saxegaard også var opptatt av unge kvinnners yrkesliv.
Gutte og jente/ungpikebøkene var med på å skape mangfoldet i mellomkrigstidens barnelitteratur, mens Halvor Floden(1884-1956) og Ragnvald Vaage(1889-1966) var de som i første rekke fulgte opp landsmålsforfatterne i gullalderensÚ realistiske tradisjon.
Blant de kvinnelige forfatterne var Halldis Moren Vesaas (1907-1995) en viktig representant. I Du får gjere det du (1935) og Den grøne hattenÚ (1938) la hun vekt på de positive verdiene ved gårdslivet. Den mest kjente av Halldis Moren Vesaas ungdomsbøker kom etter annen verdenskrig: "Tidleg på våren" (1949). Her er det medmenneskelige konflikter og problemer det dreier seg om.
En annen kvinnelig forfatter som hørte til samme tradisjon som Halvor Floden var Sigrun Okkenhaug.(1889-1939).
Disse to viste bygdebarns kår i mellomkrigstiden. Foreldreløse barn bekjemper vanskeligheter de møter i et undertrykkende miljø.
Det var Ingeborg Riefling Hagen(1895-1989) som bragte de fattige arbeiderbarna inn i norsk barnelitteratur med bøkene om barna fra Moestua, som kom ut i samlet utgave(1967-70). Det er ikke er fritt for at hun idealiserer arbeideren.
Kåre Holt(1917-97) skrev samtidsromaner fra samme miljø som Ingeborg Riefling Hagen, et bygdemiljø hvor fattigbarn blir grovt utnyttet av bøndene.
Didaktikken fra barnelitteraturens begynnelse sto fremdeles sterkt i bøkene i mellomkrigstiden.
Realismen fra gullalderenÚ kom mest til uttrykk hos Halvor Floden, Sigrun Okkenhaug , Halldis Moren Vesaas og de andre landsmålsforfatterne. De hadde som sine forgjengere et dobbelt siktemål, for de ville også gi bygdebarn litteratur på deres eget språk.
I de nye typene bøker for gutter og jenter i mellomkrigstiden behøver en ikke å lete lenge etter didaktikken. Intensjonene om å more og lære leserne noe samtidig, var tilstede hos de fleste forfatterne.

1940-1945 (Annen verdenskrig)

Mange av de forfatterne som hadde begynt å skrive like før krigsutbruddet skrev ingenting under okkupasjonen.
Der var lite nazistisk ideologi i det som ble gitt ut. De forfatterne som var nye i krigsårene ble ikke særlig kjente, bortsett fra en, Thorbjørn Egner, som debuterte som barnebokforfatter i 1940 med BarnebokaÚ. Frem til 1943 ga han ut flere bilde- og malebøker.
Mange forlag ble nazistiske. Den positive tendensen i norsk barnelitteratur som hadde gjort seg gjeldende frem mot 1940 stoppet opp, for barnelitteraturen ble i likhet med den voksne sensurert.
Om der var lite nazistisk propaganda, var der tilløp til nasjonalisme og førerdyrkelse.
Erling Hauger som skrev speiderbøker før krigen, fortsatte under okkupasjonen. Han ga ut nasjonalromantiske guttefortellinger på flere forlag, også nazistiske.
Eli Quisling Nordvik(1897-1982) var den mest kjente naziforfatteren som i likhet med Erling Hauger hadde skrevet før krigen. Hennes bøker var harmløse og uten propaganda.
På motstandssiden kunne en finne kamuflerte budskap til leserne i en del barnebøker.
Aimee Sommerfelt (1892-1975), som for alvor gjorde seg gjeldende etter krigen, ga i 1941 ut LisbethÚ. Den handler om den svensk- norske krig(1807-1808), og kunne tolkes som et kamuflert budskap om fedrelandskjærlighet og motstand mot okkupanter.
Odd Brochmann (1909- ) og Zinken Hopp(1905-87) skrev Et eventyr om NorgeÚ(1943-44), som også hørte til den kamuflerte motstandslitteraturen.
Dissse bøkene slapp gjennom sensuren , men det gjorde ikke Frithjof Sælens (1917- ) Snorre Sel. En fabel i farger for voksne og barnÚ (1941). Da de tyske myndighetene gjennomskuet satiren i den tilsynelatende uskyldige fortellingen om den lille selungen , Snorre, og hans omgivelser langt der oppe i Nordishavet, ble den beslaglagt. SnorreÚ er blitt selve symbolet på beslaglagte bøker i Norge.
I 1972 kom den ut med Reidar Johan Berles illustrasjoner, og siste utgave med Sælens egne bilder ble utgitt i 1988.
Anes eventyrÚ av Johan Borgen (1902-79) illustrert av Reidar Aulie(1904-77) har også hentydninger til okkupasjonen.
Evy Bøgenæs skrev trilogiene om Kitt og SvenÚ og ToveÚ i krigsårene og like etter. Det er hverdagsfortellinger og beskrivelser av illegalt arbeid.
I Ung frontÚ skrev Aimee Sommerfelt mer realistisk om ungdoms utvikling i krigshverdagen enn Evi Bøgenæs gjorde.
I bøkene fra krigstiden ligger didaktikken mer og mindre skjult, men den er der både hos de nazistiske forfatterne og hos de andre.

1945-1970 (Etterkrigstid)

Like etter annen verdenskrig kom der en flom av bøker for voksne fra okkupasjonstiden, men få for barn.
I 1945 kom Lisemor i krig og fredÚ av Ragne Breda med illustrasjoner av Runa Førde , som den gang var på alder med den unge hovedpersonen. Boken gir en levende beskrivelse i tekst og bilder av hvorledes Lisemor og familien hennes opplever okkupasjonen i Oslo.
Først i begynnelsen av 1970-tallet ga Alf Kvasbø(1928- ) ut bøker som bygget på egne opplevelser fra krigen i Finmark hvor unge gutters indre liv setttes i relieff til krgshandlingene.
Her er titler som NærkampÚ(1974) og flere. Alf Kvasbø har en spesiell, knapp og utradisjonell skrivemåte, og hans bøker er eksempler på det Torben Weinreich sier om at personene søker løsninger på problemene i sin egen psyke.
Ved 50-årsmarkeringen for frigjøringen i 1945, kom der flere barne-og ungdomsbøker med stoff fra annen verdenskrig, Nå var de vonde opplevelsene blitt historie som ikke måtte glemmes.
Noen år tidligere begynte Grete Haagenrud(1938- ) en opplesningserie i barnetimen for de minste om egne opplevelser fra krigen i Finmark som resulterte i fem bøker om søstrene Sofie og Katrine. Den første kom i 1991.
Den viktigste årsaken til at der kom få barnebøker med krigsinnhold var at formidlerne mente at barn som hadde gjennomlevd fem års krigstid, trengte trygghet og harmoni, også i litteraturen.
En hel del masseproduserte utenlandske bøker av blandet kvalitet flommet inn over det norske barnebokmarkedet.
Bildebøker for de minste og langserier med spennings- og yrkesskildringer for større barn og ungdom kom der mye av. I tidligere tider skulle barn hjelpes til å bli veloppdragne gjennom lesning. Nå skulle de passe seg i trafikken og ta vare på helsen, så didaktikken hadde bare fått et litt annet perspektiv.
Sammen med Alf Prøysen (1914-1970), Anne-Cath Vestly (1920- ), Berit Brænne (1918-76) og flere andre, ble Thorbjørn Egners bøker og oversettelser kjente gjennom lørdagsbarnetimen og barnetimen for de minste.
Barnetimene hadde uvurderlig betydning for etterkrigsbarna. Gjennom dem ble både norsk og utenlandsk barnelitteratur formidlet ved opplesning og hørespill.
I 1957 kom ToyaÚ , den første av barnetimebøkene. De utgis fremdeles, om enn i en litt annen form.
Anne-Cath Vestly var den forfatteren som førte bybarn inn i norsk barnelitteratur igjen.
Hennes Ole Aleksander-bøker ble begynnelsen til et forfatterskap som fra 1950-tallet og frem til i dag skildrer en hverdag som hele tiden har fulgt med tiden. Her lever voksne og barn i et moderne samfunn. Er der problemer så løses de i fordragelighet, svært ofte av kloke og fornuftige barn, eller mormor, som i likhet med mange av A. C. Vestlys personer, går igjen i flere av seriene hennes.
Så uskyldige som Anne Cath Vestlys bøker virker i dag , er det ganske utrolig å tenke seg at det ble et ramaskrik da hun i barnetimen for de minste fortalte at Ole Aleksander skulle få en liten bror eller søster som lå inni mammas mage. Anne Cath Vestly ble rett og slett angrepet av indignerte foreldre. Noen år senere svarte hun de voksne med den lille satiren Barnetime for de voksneÚ.
Ensomhet og søskensjalusi var noen av årsakene til at fantasivenner dukket opp i norsk barnelitteratur hos f.eks. Anne-Cath Vestly i Knertenbøkene.
Hos Alf Prøysen er ikke didaktikken så tydelig som hos de fleste av etterkrigsforfatterne.
I bøkene om Teskjekjerringa (1957-67), Den grønne vottenÚ (1964)og alle småstubbene og visene, forteller han bare om at slik er det nå en gang enten det skjer i en virkelig verden eller i eventyret. Hos Prøysen , finner vi fantastiske elementer i hverdagen som der er mange eksempler på i 80- og 90-tallets barne - og ungdomslitteratur.
Ved siden av alle de nye forfatterne som begynte å skrive etter krigen, fortsatte Eugenie Winther, Annik Saxegaard og Evi Bøgenæs å skrive for mindre barn og unge piker.
Etterkrigstiden ble perioden hvor internasjonal forståelse ble et viktig tema.
For mindre barn var Berit Brænne en ivrig talskvinne i trilogien om Tamar og TrineÚ. (1958-60). Hun forteller om en sjømannsfamilie som henter adoptivbarn fra ulike kanter av verden.
For større barn og ungdom var Aimee Sommerfelt den mest markante av dem som kjempet mot fordommer og diskriminering. I MiriamÚ (1950) handler det om diskriminering av jøder i Norge, og i Veien til AgraÚ (1959) og fortsettelsen Den hvite bungalowenÚ (1962) er det barn i u-land det dreier seg om.
I Den farlige nattenÚ (1971) er Aimee Sommerfelt den første som tar opp innvandrer- problematikk, og i Veien til ingenstederÚ(1974) er det sigøynerne i Norge hun går i bresjen for.
Leif Hamre (1914- ) skrev for gutter om flygere og flyging. Otter tre to kallerÚ(1957) innledet en rekke bøker om de samme voksne personene i et flygermiljø. I Operasjon ArktisÚ(1971) er hovedpersonen, som ufrivillig havner i isødet og må vise både mot og tapperhet, en del yngre.
Finn Havrevold (1905-88) som også skrev for voksne, går mer inn i personenes tanke og følelsesliv. I ViggoÚ, (1957) er det gjeng- og førermentalitet han tar for seg, og i GrunnbrottÚ er det spørsmål om lojalitet det gjelder.
Leif Hamre underholder samtidig som han lærer leserne mye om flyging og flyteknikk. Hos Finn Havrevold er didaktikken mindre synlig, men den er der, for forfatteren ønsker å synliggjøre problemer leserne skal ta lærdom av.
Kari Ärbech (1902-97) er også opptatt av menneskenes indre liv . I Hun som fikk navnet LorettaÚ (1952) reflekterer 14-åringen Loretta, som har en voksen kvinnes oppgaver på et lite småbruk, over menns og kvinners ulike betingelser.
Hos Babbis Friis-Baastad (1921-70) og Marit Kalstad (1931- ) er det lojalitet og medmenneskelighet det dreier seg om. De kjempet også for de svake og de som var annerledes.
Reidar Brodtkorb(1908-81), som var en svært produktiv forfatter, skrev både realistisk og brukte momenter fra eventyrene i bøkene sine, f.eks.i RokkesteinenÚ (1967) og TisledevollenÚ (1968). I Sorte brorÚ (1964) skriver han om en afrikansk gutt som blir adoptert i Norge, så han er også med på utvide det globale perspektivet.
Nonsens og fantastisk litteratur konkurrerte ikke med den realistiske tradisjonen innenfor norsk barnelitteratur på 1950 og 60-tallet.
Jo Tenfjord spør i sin artikkel Norske barne-og ungdomsbøker gjennom vårt århundreÚ i Nordistika Tamperensia A 1, 1995Ú, om folkeeventyrene var fantasiflukt nok?
Zinken Hopp, norsk oversetter av Lewis Carrolls Alice' Adventures in WonderlandÚ(1946) var et unntak. Hun var den som i dobbel forstand innførte nonsenselitteraturen for etterkrigs-barna i Norge. Med TrollkrittetÚ (1948) og fortsettelsen Jon og SofusÚ , elleve år etter, (1959) fører hun leserne inn i et ønskeland, fullt av overraskelser og eventyr. Boken som brøt fullstendig med alle former for didaktikk, ble hilst jublende velkommen både av barn og voksne.

Barnelyrikken fulgte stort sett de samme spor som prosaen inntil Inger Hagerup (1905-85) og Andre Bjerke(1918-85) brøt med mange former. De la vekt på muntlige overleveringer med lyd og rytme, men fornuftig handling var ikke nødvendig.
Jan Magnus Bruheim (1914-88) var nærmere den folkloristiske formen i sine dikt. De er ofte alvorlige, men der finnes også humor.
Både Thorbjørn Egner og Alf Prøysen ga sine bidrag til lyrikken med mange viser og vers.
Det sto dårlig til med originale norske bildebøker i denne perioden, så barnedikt- samlingene fungerte også som bildebøker illustrert av bl.a. Paul Rene Gauguin i Inger Hagerups diktsamlinger, Mette Borchgrevink i Andre Bjerkes og Reidar Johan Berle i Jan-Magnus Bruheims.
Barnedramatikk har alltid falt litt på siden av poesien og prosaen, men den har vært der beskjedent i bakgrunnen. Både Margrethe Munthe og Barbra Ring skrev skuespill for barn.
Skuespillene ble oppført som juleforestillinger på de store byteatrene. De ble også etterhvert brukt som hørespill i lørdagsbarnetimen.Torbjørn Egners skuespill ble kjente her.Det samme ble Edith Ranums(1922- )
Klaus Hagerup startet sitt forfatterskap for barn med høre-og skuespill, og Tor Åge Bringsværd har laget dramatiseringer av flere av sine bøker.
Torben Weinreichs teorier viser seg å gjelde i mange av bøkene i denne perioden. Problemer presenteres, og forfatterne ønsker at leserne skal engasjere seg og ta lærdom av dem.

(1970-1998) (Nye retninger)

I likhet med litteraturen i mellomkrigstiden er det som skrives for barn og ungdom fra 1970 og frem til i dag preget av mangfold, nå ikke bare i innhold, men også i form.
I Skråt nedadÚ gir Torben Weinreich følgende karakteristikk: 1970 er hverdags og problemrealismens ti-år med utallige rettledende, emneorienterte og klart holdningsskapende bøker. Alle tabuer er ryddet bort, og alle problemer taes opp. Bøkene blir også debatttert i alle slags medier.
I 1980-årene kommer en motreaksjon i form av eventyrromaner, fantastiske fortellinger, sciencefiction , historie, humor og forelskelse.
I de samtidsorienterte bøkene som kommer nå, søker man forklaringer på problemene mer i enkeltindividenes psyke enn i samfunnet.
Nå kommer også kvalitetsdiskusjonen inn barnelitteraturdebatten.
I 1990-årene finnes stadig etterdønninger av 1970 og 80-årenes diskusjoner.
Den nyrealistiske ungdomsboken er frigjort fra 1970-tallets voldsomme trang til belæring, dvs. frigjort fra mye didaktisering og purifikasjon.
I de fantastiske fortellingene, spiller det fantastiske og magiske sammen med det realistiske, og blir til magisk realisme.
90-årenes svar på 1970-tallets politiske barnelitteratur, blir den etiske barnebok hvor man diskuterer emner som liv og død, og betydning av innføring av ny teknologi med en tendens til vel tilrettelagt belæring og påvirkning, og slik vil det fortsette, mener Torben Weinreich.
I norsk barnelitttertur finnes de samme trekkene som i den danske, selv om de norske forfatterne er litt på siden av de internasjonale trendene, de holder på sin egenart. Det er nok mye av årsaken til at norsk barnelitteratur blir spesielt lagt merke til i utlandet.
Bildebøkene ble først lagt merke til. De har i likhet med den øvrige barnelitteraturen begynt å løsrive seg fra det didaktiske nytteperspektivet. Det er kommet støtteordninger til, slik at norske kunstnere får anledning til å vise hva de står for. De eksperimenterer mye bildemessig.
Kunstnerne har bl.a fått mulighet til å eksponere seg ved å illustrere bildeutgaver av folkeeventyrene og Tor Åge Bringsværds 12-bindsverk om norrøn mytologi.
Mange bildekunstnere kan nevnes, men det tillater plassen dessverre ikke.
Wenche Äyen(1946 - ) har gjort seg bemerket med sine vakre, følsomme barneportretter og landskaper, mens Fam Ekman(1946 - ) og Iben Sandemose(1950- ) har funnet frem til originale og spesielle formspråk.
I Hva skal vi gjøre med lille Jill?Ú(1976) forteller Fam Ekman(1946- ) i tekst og tegninger om et lite barn som ikke har kontakt med foreldrene sine. Ved å følge lille Jill på vandring i et kunstmuseum for å utføre et oppdrag hun har fått, oppdager leseren flere dimensjoner i fortellingen.
Iben Sandemose tar for seg temaer som sorg, vennskap og ensomhet, som i hennes spesielle tekst og tegninger gir et fascinerende og sorgmuntert inntrykk.
Skillet mellom gutte- og jentebøker som har vært markert siden slutten av 1800-tallet, og som ble forsterket i mellomkrigstiden ved å gi bøkene ut i serier merket med koder for alder og kjønn, ble utvisket på 1970-tallet. Nå kom de i serier, som Ung i dagÚ, Alle viÚ, osv. Det ble poengtert at bøkene skulle være like interessante for begge kjønn.
Innenfor de sosialrealistiske ungdomsbøkene var ikke de norske forfatterne så sterkt representerte. Den mest bemerkelsesverdige var Dag Coucherons Fra en ung manns dagbokÚ, 1974, som tar for seg narkotikaproblemet.
Der kom få virkelig krasse samfunnskritiske barnebøker i Norge, så reaksjonene var ganske sterke på Lita grøn grasbok  (1972) av Rasmus Lie, pseudonym for Hans Sande(1946- ) hvor han går temmelig rett på sak i enkelte av diktene, som f.eks. at "Lille Fille Sprett som aldri åt seg mett blir kastet i fengsel fordi han stjal en kake fra fru Pengerud sitt nett, mens herr Nixon President som alltid åt seg mett, og bombet et land han aldri hadde sett, fikk digre kaker, fordi han aldri hadde rett."
De fleste av diktene i samlingen er ganske harmløse, og Tonje Strøm Aas vakre akvareller gir boken et uskyldig inntrykk.
I tre bildebøker om Det blå folketÚ illustert av Thore Hansen, med tekst av Tor Åge Bringsværd (1939 - ) er kritikken mot forurensing og kapitalmakt klar og konkret. Både i trilogien om Ruffen-sjøormen som ikke kunne svømmeÚ(1973) og i bøkene om Det blå folket og karamellfabrikkenÚ(1974) med fortsettelser, bruker Tor Åge Bringsværd en billedlig fremstilling i sin samfunnskritikk, som særlig kommer tilsyne i bøkene om det blå folket.
I Farmen ved Nakal PrazimÚ av Reidar Brodtkorb (1972) er det ganske klart hvilken side forfatteren vil leseren skal velge i Midt-Ästen konflikten, for her er budskapet ganske klart og tydelig.
Science fiction ble en svært populær genre i perioden, og den norske forfatteren som åpnet denne porten for ungdom var Jon Bing (1944- ) med Azur - kapteinenes planetÚ (1975) etterfulg av flere bøker om stjerneskipet Alexandria , lastet med kunnskap og bemannet med bibliotekarer på vei til planeter som er kolonisert fra jorden.
Jon Bing var i likhet med Tor Åge Bringsværd med på å innføre fantastisk litteratur for barn og ungdom. De ble etterfulgt av bl. a. Bente Lohne (1953-) som følger tradisjonen fra C.S.Lewis og J.R.R. Tolkien innenfor genren. I Julias reiseÚ1982) og fortsettelsene er handlingen lagt til et middelaldersamfunn etter en atomkrig. Opprør mot undertrykkende krefter griper om seg, og Julia og broren hennes får en sentral rolle her.
Kampen mellom gode og vonde krefter som karakteriserer den fantastiske litteraturen er bærende temaer i bøkene.
De norske barne og ungdomsbokforfatterne har fortsatt den realistiske tradisjonen fra gullalderenÚ, men utover på 1980 og 90-tallet er der trukket inn fantastiske elementer i hverdagsskildringer hos forfattere som Tormod Haugen(1945- ) og Ragnar Hovland (1952- ). De bruker denne formen bl.a. for å hjelpe sine personer til å mestre problemer, i henholdsvis Dagen som forsvantÚ(1983 )og Jakta på Salamanderen(1983).
Tor Fretheim (|1946 - ) er en forfatter, som i likhet med Tormod Haugen søker løsning på problemene mer i personenes psyke enn i samfunnet. Han skildrer ofte gutter som må velge, og som tør å erkjenne følelsene sine.
I Krigen, freden og sommerfugleneÚ (1992), og i to etterfølgende bøker om Emil Alm, skildrer han et konfliktfylt far-sønn forhold i krigens skygge.
Hos disse to forfatterne i likhet med hos Ragnar Hovland er der ikke mye didaktisering å spore.
Johannes Heggland (1919- ) og Torill Thorstad Hauger (1943- ) er de mest produktive arvtakerne etter Bernhard Stokke innenfor det historiske feltet.
Etter Folket i dei kvite båtaneÚ(1962) har det kommet en rekke historiske fortellinger av Johannes Heggland for barn og ungdom.
Røvet av vikingerÚ(1978) innleder Torill Thorstad Haugers(1943- ) forfatterskap for barn. Hun har også skrevet en serie om norsk emigrasjon til USA.
Mette Newth (1942 - ) og Stig Holmås (1946- ) er opptatte av kulturkollisjon og overgrep mot urbefolkning rundt i verden. BortførelsenÚ(1987) er en av flere bøker om inuittene på Grønland av Mette Newth.
Stig Holmås taler indianernes sak i Vinterhauk og ildvannetÚ(1982) og i TordensønnenÚ(1985), begge med flere fortsettelser.
Humor var en etterspurt genre etter all den triste sosialrealismen på 70-tallet, så Rune Belsvik(1956- ) med sin underfundige og direkte skrivestil ble hilst hjertelig velkommen med bøker både for barn og ungdom.
I debutboken ...ingen drittunge lengerÚÚ (1979) forteller han åpent og ærlig om oppvekst på et vestlandsk tettsted. DustefjertenÚ (1991) er en fortelling om å lage en fortelling for de minste. Med DustefjertenÚ og flere fortsettelser kan linjene trekkes tilbake til Alf Prøysen og flere, for det første bekjentskapet med Dustefjerten, Andungen, Kavringreven og alle de andre, ble stiftet gjennom barnetimen for de minste.
Klaus Hagerup (1946- ) kom også inn i barnelitteraturen med en befriende humor.
Høyere enn himmelenÚ(1990), ble fulgt av bl. a. Markus og Diana. Lyset fra SiriusÚ(1994) og fortsettelsen "Markus og jentene"(1997) der fryktsomme og generte Markus viser både vennen, den suverene Sigmund, og far Mons, som er svært lik sønnen Markus av gemytt, at når det virkelig gjelder er det han som bevarer fatningen.
Vigdis Hjorth(1959- ) viser med Jøregen+Anne=santÚ (1984) at det går an å forelske seg inderlig når en er ti år. Denne boken åpner for flere med samme tema. Siste skudd på stammen er Anne Grete Hollups (1957- ) Elsker, elsker ikkeÚ(1997) hvor hun virkelig går under huden på jenter i førpubertet. Hun beskriver hva de tenker og hvorledes de snakker med hverandre om det som er viktigst i livet akkurat nå. Tormod Haugen viser med Georg og Gloria (og Edvard)Ú (1996) og i to fortsettelser at kjærligheten ikke er en enkel sak.
Modernismen gjør seg gjeldende i norsk barnelittteratur i denne perioden med mange sprelske og utradisjonelle uttrykksformer.
Inger Hagerup startet i poesien med Den sommerenÚ(1974) og Einar Äkland (1940- ) er modernist både i poesi og prosa, tett fulgt av bl.a. Arild Nyquist.(1937 - ), Ragnar Hovland og Hans Sande.
Sidsel Mørck(1939- ) bruker en mer tradisjonell og didaktisk form i sine barnedikt.
Didaktikken er helt åpenbar i to bildebøker av Bjørn Sortland (1968- ) og Lars Elling: Raudt, svart og litt gultÚ(1993) og Forteljinga om jakta på forteljingaÚ(1995). Her formidles kunst og litteraturhistorie på en spesiell måte i grenselandet mellom fag og skjønnlitteratur.
Det samme gjelder Jostein Gaarders (1952 - ) Sofies verdenÚ (1991) og Helene Uri s(1964- ) Anna på fredagÚ (1996) hvor filosofi og språkhistorie blir formidlet med en realistisk rammefortelling rundt en fantastisk fortelling.
Jostein Gaarder tar for seg filosofiske og eksistensielle spørsmål i bøkene sine. Svært ofte beveger handlingen seg frem og tilbake mellom en realistisk og en fantastisk verden.
Innenfor genren spenning har norske forfattere også gått nye veier. Tor Edvin Dahl(1943--) og Ingvar Ambjørnsen (1956- ) har plassert sine helter i et realistisk lokalmiljø. Hverken Groruddalens gribber eller Pelle og Proffen er superdetektiver som overgår de voksne.
Sakene de unge detektivene engasjerer seg i har et sosialt aspekt, som gjør at handlingen får et videre perspektiv.
Der er mange kjedelige og didaktiske eksempler på lettleste bøker, men tilstanden er blitt bedre med årene. Mange etablerte forfattere har gitt fine bidrag.
Teologen og filosofen, Paul Leer-Salvesen(1951- ) er en allsidig forfatter som begynte å skrive om unge lovbrytere.
I sine bøker om den lille runde prestesønnen Paul, har han en humoristisk vinkling på egen barndom. Disse bøkene er utgitt i Leseløve-serien for barnetrinnet, mens Kain og AbelÚ(1993) og Adam og EvaÚ, (1996) kommer i Janus-serien for ungdom.
I alle disse bøkene viser Paul Leer-Salvesen at det går an å skrive godt og enkelt samtidig. De to bøkene med bibelmotiver hører til høydepunktene i et forfatterskap hvor det spilles på mange strenger.
Mange flere forfattere og deres verker ville jeg gjerne fremhevet , men det er ikke mulig i en slik kort fremstilling.

Oppsummering:

I denne gjennomgangen har jeg forsøkt å gi en oversikt over norsk barnelitteratur gjennom 200 år.
Fra norsk barnelitteraturs spede begynnelse og frem til idag har der skjedd mye.
Linjene gjennom periodene er lette å få øye på. Den norske barnelitteraturen har fulgt strømningene utenfra, spesielt fra andre Europeiske land, samtidig som den har bevart sin egenart.
Realismen fra gullalderenÚ har vært der hele tiden, samtidig som flere forfattere har våget å eksperimentere både i form og innhold.
På den måten har norsk barnelitteratur utviklet seg til å bli så nyskapende og interessant at den har vakt interesse også utenfor landets grenser.
Barnelitteratur er blitt forskningsfelt på linje med voksenlitteratur, og det har gjort sitt til å skape interesse for feltet.
Torben Weinreihs teorier om didaktikk i barnelitteraturen har gjort seg gjeldende gjennom alle periodene jeg har gått igjennom, men der har vært unntak, og dem har jeg trukket frem.
I gleden over at barnelitteraturen når frem på nye områder, må vi ikke glemme det viktigste, og det er at denne litteraturen først og fremst skal nå frem til barn og ungdom og gi dem gode leseopplevelser.

Hjelpelitteratur:

Bache-Wiig, Harald: Norsk Barnelitteratur - lek på alvor, glimt gjennom 100 år, Cappelen, 1996

Birkeland, Tone, Risa, Gunvor, Vold, Karin Beate: Norsk barnelitteraturhistorie, Samlaget, 1997

Birkeland, Tone, Storaas, Frøydis: Den norske biletboka, Samlaget, 1993

Breen, Else: Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968-1990, Ashehoug, 1995

Hagemann, Sonja: Barnelitteratur i Norge, bind 1, 2, og 3, Ashehoug, 1965-1974

Meer grønt er Græsset. Norsk barnepoesi fra Claus Frimann til Lillebjørn Nilsen, Cappelen, 1980

Nordistica Tamperensia A 1, Tampere, 1995

Weinreich, Torben: Skråt nedad, på vej mot en barnelitterær poetik, Høst & søn, 1994

Forfattere og illustratører som er nevnt i teksten:

Ambjørnsen, Ingvar
Arnim, Achim von
Asbjørnsen, Peter Christen
Aulie, Reidar
Belsvik, Rune
Berle, Reidar Johan
Bing, Jon
Bjerke, Andr˜
Borchgrevink, Mette
Borgen, Johan
Breda, Ragne
Brentano, Clemens
Bringsværd, Tor Åge
Brochmann, Odd
Brodtkorb, Reidar
Bruheim, Jan Magnus
Brænne, Berit
Bøgenæs, Evi
Carroll, Lewis
Coucheron, Dag
Dahl, Tor Edvin
Defoe, Daniel
Egner, Thorbjørn
Ekman, Fam
Evjenth, Håkon
Falck-Ytter, Oluf Vilhelm
Floden, Halvor
Fossum, Gunvor
Fretheim, Tor
Friis-Baastad, Babbis
Førde, Runa
Gauguin, Paul Rene
Gaarder, Jostein
Hagen, Ingeborg Riefling
Hagerup, Inger
Hagerup, Klaus
Hamre, Leif
Hamsun, Marie
Hansen, Mauritz
Hansen, Thore
Haugen, Tormod
Hauger, Erling
Hauger, Torill Thorstad
Havrevold, Finn
Heggland, Johannes
Herje, Emil
Hjorth, Vigdis
Hjorth-Johansen, Trygve
Hollup, Anne Grete
Holmås, Stig
Holst, Elling
Holt, Kåre
Hopp, Zinken
Hovland, Ragnar
Husebye, Sverre D
Kalstad, Marit
Kvasbø, Alf
Leer-Salvesen, Paul
Lewis, Clive Staples
Lie, Bernt
Lohne, Bente
Løland, Rasmus
Munthe, Margrethe
Moe, Jørgen
Mørck, Sidsel
Newth, Mette
Nielsen, Erling
Nordvik, Eli Quisling
Nyquist, Arild
Okkenhaug, Sigrun
Pedersen, Signe
Prøysen, Alf
Ranum, Edith
Ravn, Margit
Ring, Barbra
Sande, Hans
Sandemose, Iben
Saxegaard, Annik
Scott, Gabriel
Sivle, Per
Sommerfelt, Aime˜
Spang, Einar
Stabell, Wilhelm Winsnes
Stephanson, Willum
Stokke, Bernhard
Støylen, Bernt Andreas
Sælen, Frithjof
Tolkien, J R R
Uri, Helene
Vestly, Anne-Cath
Vesaas, Halldis Moren
Vaage, Ragnvald
Weinreich, Torben
Wergeland, Henrik
Wexelsen, Vidar
Wiborg, Julli
Winsnes, Hanna
Winther, Eugenie Zwilgmeyer, Dikken
Äkland, Einar
Ärbech, Kari
Aanrud, Hans
Aas, Tonje Strøm

 

BERGEN
OFFENTLIGE BIBLIOTEK

TEMASIDER