Slik er det.

Kurt Vonnegut, født 11. november i Indianapolis, USA, døde tirsdag 10. april, 84 år gammel. Vonnegut er kjent som en science fiction-forfatter med store doser svart humor. Slaktehus 5 er imidlertid langt mer enn som så, og først og fremst nøktern og brutal realisme. Den eneste form for sci-fi i denne boken utspiller seg inne i hodet til den ødelagte soldat og optiker Billy Pilgrim. Dessuten skal Vonnegut selv ha nektet for det der med svart humor; galgenhumor er hva det er. Slaktehus 5 er også i stor grad en biografisk roman, da Vonnegut selv var soldat under andre verdenskrig, og befant seg, som personene vi følger i boken, i Dresden under den grufulle bombingen natten mellom den 13. og 14. februar 1945, da britiske og amerikanske bombefly nærmest tilintetgjorde byen som før krigen ble regnet som en av Europas vakreste. I boken oppgis det 135 000 døde (mot 71 379 som ofre etter atombomben som ble sluppet over Hiroshima, for å understreke omfanget) – i dag snakkes det om nærmere 200 000 drepte, og dette med konvensjonelle våpen – dét sier litt om aktiviteten denne natten.

Vonnegut trengte over 20 år før han kunne gi seg i kast med erindringene fra krigens siste dager, og innledningsvis gjøres det klart at Alt dette har mer eller mindre hendt. Iallfall det som handler om krigen er nokså sant. En fyr jeg kjente ble virkelig skutt i Dresden for å ha tatt en tekanne som ikke var hans. og litt lenger nede på samme side (første): Jeg vil nødig fortelle hvor mye denne lille drittboka har kostet meg av penger, ergrelse og tid. Da jeg kom hjem fra den Annen Verdenskrig for treogtyve år siden trodde jeg det ville være lett å skrive om ødeleggelsen av Dresden, siden alt som skulle til var å referere hva jeg hadde sett. Ikke så.

Vonnegut skriver om en gruppe amerikanske fanger som er tilstede der og da, som til tross for avmaktsfølelse prøver å leve og overleve. Selve de grusomme hendelsene presenteres ikke ”live” – de konstateres, ganske tørt: slik er det – en talemåte som gjentas ofte. Fiksjon og fakta går hånd i hånd, burleske og sprø småhistorier bryter opp, og hele tiden rykkes vi tilbake i tid – eller fremover! Om det så er under beskytning, kan Billy finne på å stanse opp og ta en tur til planeten Tralfamadore, hvor han bor på utstilling innenfor en glasskuppel i zoologisk hage. Hele fortellestilen er vel også det som har gjort denne boken til en av Amerikas mest leste bøker – av mange regnet som en av de beste. Jan H. Landro uttrykker seg slik om bokens form:

Ved siden av en delvis tøylet sentimentalitet som appellerte sterkt til tidens ungdom, er denne erindringsprosessen av en roman båret oppe av forfatterens bestrebelser på å unngå tradisjonelle fortellekonvensjoner. Slik får han sagt at sammenheng og rasjonalitet ikke har noe å gjøre med det som skjedde i Dresden. Ved å gi avkall på alle spenningsgrep og handlingsmessige klimaks, unngår han også å overdramatisere denne uvirkelige krigsopplevelsen. (I heftet som medfølger boken som del av serien Århundrets bibliotek, 1994)

Sist oppdatert 17.04.07

Tekstansvarlig: Trond Blom, Musikkavdelingen

©Bergen. Off. Bibliotek