I dette lesetipset er det ikkje ei einskild bok
som blir lyfta fram, men omsetjingsserien ”Stemmens kontinent”
som Hanne Bramnes er redaktør for. Dette er gjendiktingar av internasjonale
lyrikarar frå dette århundret. Bøkene er så små
at ein lett kan finna dei innimellom større bøker i poesihylla.
Kvar bok har sin eigen klare farge på omslaget og om ein opnar dei
møter ein stemmer som elles ville vore utilgjengelege på
vårt eige språk. Bramnes sjølv har gjendikta fleire,
men ho har og med seg ei rekkje andre gode omsetjarar, blant anna Inger
Elisabeth Hansen, Oddveig Klyve, Arild Vange og Tove Bakke.
I dei 24 bøkene som til no finst i serien finn ein svært
ulike forfattarar med alle slags nasjonalitetar. Dei blir født
i til dømes Russland, Sør-Afrika, Palestina, Cuba, Portugal,
Canada, Kurdistan, Estland og Tyskland. Og døyr av alderdom, i
ei bilulukke, i ein konsentrasjonsleir, tek sitt eige liv eller lever
ennå. Ein får korte innføringar i livet og diktinga
deira i små, gode etterord, men fyrst og fremst er det deira eigen
poesi bøkene viser oss. Poesien kan vera klare kjærleikserklæringar,
voldsame kamprop, syngjande bøner og smertefulle meditasjonar.
Og mange gongar finst det noko meir der som kan strekkja tankane våre
i båe ender og utvida kjensleregisteret vårt.
Og med dette diktet frå palestinske Fadwa Tuqán si bok ”Aleine
med dagane” sender eg ut ei oppfordring om å ta med ei av
desse bøkene ut av biblioteket og opna ho under eit blømande
tre.
Nok for meg
Det er nok for meg å døy på hennar jord,
og gravleggjast i henne,
nok å bli oppløyst og borte i denne molda,
Springa ut som ein blom,
og bli funnen av eit leikande barn.
Nok for meg å bli verande
i famnen til dette landet.
Å vera nær som ei handfull støv,