Byen er Roma, tiden er ca. år 80 f.Kr., oppdragsgiver
er (den senere så berømte retorikeren) Cicero, helten er
Finneren Gordianus, og gåten er intet mindre enn et fadermord.
Finneren har 8 dager på seg til å finne ut hvem som myrdet
Sextus Roscius før rettssaken starter. Greier han det ikke, blir
Roscius' sønn kjent skyldig, og det i en forbrytelse så skrekkelig
at den av romerne idømmes lovens strengeste og grusomste straff.
Gordianus, en krysning av den hardkokte og den klassiske etterforskeren,
har dermed ikke all verdens tid på seg til å tråkle
seg gjennom løgnene, intrigene og fortielsene.
Mordmysteriet er endatil ikke det eneste denne historien handler om. Forfatteren
gir oss nemlig et innblikk i det gamle Roma som er minst like medrivende
som krimgåten. Han lar oss kjenne duftene; svette i varmen; gå
i gatene; oppleve diktatoren Sulla, slaven Tiro og andre virkelige eller
fiktive skikkelser; og i det hele tatt bli litt mere kjent med en verden
som i 2000 år har vært historiepensum. Skriver forfatteren
så denne mordgåten for å lære oss om det gamle
Roma, eller skriver han fra denne historiske perioden for å gjøre
mysteriet mer interessant? Dette er nemlig ikke bare en enten-eller-løsning.
Dette er både-og-alternativet!