Det er i disse dager 100 år siden den samfunnsengasjerte forfatteren Torborg Nedreaas (1906 – 1987) ble født. Romanen Musikk fra en blå brønn (1960) regnes som forfatterens hovedverk sammen med novellesamlingen Trylleglasset (1950) og romanen Ved neste nymåne (1971). I romanen Musikk fra en blå brønn følger vi den unge jenten Herdis fra førskolealder til pubertet. Herdis opplever foreldrenes skilsmisse samtidig med egen pubertet. Leseren får høre om konfliktene Herdis har med moren som hun lignet og var svært glad i. Vi får møte hele hennes nærmiljø, familie og ikke minst byen Bergen. Bergensbrannen i 1916 skildres og bidrar i romanen til å forsterke dramatikken i forbindelse med foreldrenes skilsmisse. Andre autentiske begivenheter er også skildret. Den store demonstrasjonen mot dyrtid i 1917 samlet 20000 mennesker på Møhlenpris lekeplass under parolen: Brød – Frihet – Fred. I vår tid kan romanen også leses som sosialhistorie, da den gir et godt tidsbilde fra Bergen slik byen en gang var.

Den poetiske tittelen Musikk fra en blå brønn er representativ for hele romanen. Språket er levende, muntlig og musikalsk. Både byen med gatene og personene i romanen er beskrevet slik at vi nærmest både ser, føler og lukter dem. Dette er i seg selv en god nok grunn til å lese romanen. Det poetisk realistiske språket til Torborg Nedreaas har Rakel Granaas treffende karakterisert som: ”et språk av kjøtt og blod” (Nordisk kvindelitteraturhistorie: 1993: Bind III: 500).

Det var temaene Torborg Nedreaas tok opp i bøkene sine som i sin tid vakte debatt og ikke språket. Selv hevdet Torborg Nedreaas at Musikk fra en blå brønn først og fremst var en roman som handlet om jobbetiden under første verdenskrig, og ikke ”jåleriene” til småpiken Herdis (Vinduet: 1994). Men aksjespekulasjon og skipsforlis blir formidlet til leseren nettopp via småpiken Herdis. Hun lever i et miljø der hennes nærmeste opplever denne tiden svært forskjellig. Hennes egen far forlater bankjobben og blir aksjespekulant. Hennes tysk-jødiske morfar mister jobben og ser seg nødt til å omsette verdiene i hjemmet for å overleve. Venninnene hennes opplever å bli kastet på gaten og mister hjemmene sine.

Men selv om krig og redsler danner et dystert bakteppe i boken, er det likevel Herdis som er det sentrale midtpunkt i romanen. Fortellingen om den musikalske, følsomme, rødhårete og drømmende Herdis kan leses på mange måter, også som en fortelling om et kunstnersinn. Den blå brønnen som gir tittel til boken symboliserer ved en slik lesning kunsten og virkelighetsflukten. Allerede i åpningskapittelet får vi vite at brønnen vekker sterke følelser, den både lokker og skremmer:

Herdis sin mor sa: hvis du går til den blå brønnen en gang til blir det ris. Herdis kjente seg trukket mot den gamle brønnen som mot et ukjent eventyr. Om kvelden var det stjerner nedi, det hadde hun selv sett. Men Judith og Ester og Peder og Litle-Lars sin mor sa at Ondemannen var nedi (Nedreaas 1992: 5).

Et spørsmål som har opptatt lesere og litteraturforskere er om Herdis tilslutt går i brønnen, slik Torborg Nedreaas selv hevdet i et intervju. Det kom aldri noen tredje bok om Herdis fra forfatterens hånd, så det spørsmålet vil forbli åpent.

Les også tema om Torborg Nedreaas

Sist oppdatert 10.11.06

Tekstansvarlig: Vibecke Svendsen, Hovedbiblioteket

©Bergen. Off. Bibliotek