Med Sukkersug har forfatter og musiker Sverre Knudsen begått sin 19. bok. Siden debuten med Strålende nederlag i 1989, har han gitt ut både barnebøker og ungdomsromaner så vel som diktsamlinger og kriminalromaner, og i 1998 oversatte han Douglas Adams’ hovedverk, Haikerens guide til galaksen sammen med Arne Berggren.

Sukkersug, på sin side, må kunne kalles en oppvekst- og dannelsesroman – tuftet på en selvbiografisk ramme. Sukkersug er en reise. En reise som starter på taket av hotell Continental i Oslo, en julikveld i 1971 og ender i en seng på Hôtel Dieu i Paris treogtjue år seinere. Eller omvendt. Boken starter i Paris, og ruller så opp historien retrospektivt. Det er Freddi som reiser, Freddi fra Bærum. Det er en reise i tid, og den starter der gutten blir mann, skal bli mann – bør være mann, der barnslige ting som snop, pinnekriger og hyttebygging blir byttet ut med typiske og altoverskyggende tenåringselementer som piker, vin og sang, eller mer oppdatert: pønk, pils og puling (for Freddis del – les: fraværet av sistnevnte p), samt stil – egen og andres:

Det var kanskje tjue FNL-merker på skolen, de fleste båret av suffere, og selv om jeg var positivt interessert i det opprørske ved dem, hadde jeg store problemer med stilen deres, først og fremst de grønne parkasene som alle sammen gikk med. I utgangspunktet likte jeg parkaser, kjente jo til dem gjennom The Who, mods og annonsene i NME, men jeg oppdaget fort at det er stor forskjell på en modparkas og en suffeparkas. Modparkasen er mye mer omfangsrik, mer henslengt, suffeparkasene er strenge og stive og minner om lagerfrakker for kalde lagre. Dette ga FNL en litt dårlig start.

Det er forresten en slags blues Freddi og bandet hans spiller, pønken kommer ikke til Norge før Freddi er rundt tjue, og selv om det ikke er med Sex Pistols Freddi oppdager den, skjer det noe da han får Anarchy in the UK i posten:

Jeg sto helt stille inne på soverommet mitt i President Harbitz gate en formiddag i desember 1976 mens tårene trillet nedover kinnene. Jeg var rystet og forvirra. Rystelsen var ikke noe sjokk, bare en dyp og stillferdig glede, en himmelhøy takknemlighet mot alt og ingenting for at jeg var utvalgt til å leve akkurat nå når dette skjedde. Jeg skjønte at alle mine problemer skyldtes ensomhet, og nå var jeg ikke ensom lenger. Men jeg var forvirra også. Til og med litt redd. Det var så mye mer enn musikken – tonnevis med gitar som ble kuttet i fillebiter av den sinnssyke motorsagen av en stemme – det var opprør i praksis, det var veien å gå. Torde jeg det? Likte jeg det? Eller var jeg bare lykkelig skremt over at det fantes så mye sterke følelser i meg?

Ting faller på plass med Sex Pistols; slik kan det gjøres – også i musikken; hva litteraturen angår – dadaismen satte han seg inn i allerede som femtenåring, for Freddi er ikke så grunn som man kan få inntrykk av i ovenstående tabloide oppramsing av interessefelter – tidlig bestemmer han seg for å bli poet, han skiller seg vesentlig ut fra de tenåringene han omgås, og det er i grunnen litt av hans prosjekt – nettopp å skille seg ut, både utseendemessig og i kraft av hvem han er hva han tenker, selv om han stadig klandrer seg selv for å være ordinær.

I konkret betydning går reisen fra Lijordet via Oslo til Bergen og tilbake til Oslo. Vi blir kjent med et persongalleri som innbefatter søstrene (og forelskelsene) Pia og Mia, den pene, elegante og smarte engelske vennen Dorian, Porno-Per, barnehjemsgutten Karlsson, som kliner en langpils i pannen til Freddi under en fest, samt den grønnøyde drømmekvinnen Madeleine.

Sukkersug er en rockereise og en alkoreise. Trist og morsom og litt vimsete, akkurat som Freddi. Boken har imidlertid en ekstra dimensjon, som ligger i det biografiske, spesielt for oss som husker Sverre Knudsen fra hans tid i The Aller Værste!, som vet at TAV!s plater ble produsert av ingen ringere enn Freddi Fiord – alias Sverre Knudsen, som vet at bandet TAV!, i dets korte, men hektiske, levetid, hadde tilhold i et kollektiv på Karensfryd på Laksevåg, der alle medlemmene bodde, akkurat som bandet Freddi trommer sammen i boken. For sånne som oss blir 400 sider alt for lite!

Historien om The Aller Værste! og Fre.. eh Sverre Knudsens videre musikalske reise kan du lese her:

Sverre Knudsen i Bergen Off. Bibliotek:

Bøker:
Strålende Nederlag, 1989
Rabaldriansen og Lille Fiskebank, 1990
Sommerfuglbensin, 1991
Rask, 1992
Rabaldriansen og Lille Fiskebank står i butikk, 1993
Munn til munn, 1996
Berettiget, 1997
Noe i lufta, 1997
Løpe løpsk, 1998
Harmonilære, 1998
Mannen som ble edru, 1999
Kommer sjelden alene, 1999
Spill for stjernene, 2001
Hjerte til salgs, 2002
De aller nærmeste, 2002
Død hånd, 2003
Rytmisk Forening, 2003
Fare, fare krigsmann, 2004
Sukkersug, 2005
Fabrikken uten hjerte, 2006

Musikk:
Løver og Tigre Grr… (LP 1983)
TAV! Materialtretthet (LP 1980, CD 1990, CD 2004)
TAV! Disniland i de tusen hjem (LP 1981, CD 2004)
TAV! The Aller Værste! (CD 1999)
The Beste Blått (LP 1987)

Sverre Knudsens hjemmeside

Tekstansvarlig: Trond Blom., musikkavdelingen
trond.blom@bergen.folkebibl.no

©Bergen. Off. Bibliotek