Victorio står opp en morgen og ser seg i speilet. Han er 46 år gammel men synes han ser yngre ut og smiler til sitt eget speilbilde. Ikke fordi han er forelsket i seg selv eller fordi han er spesielt lykkelig, bare fordi han aksepterer tilværelsens realiteter og finner glede i å konstatere at han ennå ikke er en gammel mann. Denne morgenen er det noe som får ham til å brenne alle sine eiendeler og vandre ut i Havannas gater, vekk fra den falleferdige bygningen som fortsatt står bare fordi den er festet i bygningen ved siden av med noen kraftige bjelker. Det tidligere palasset kan ses som et symbol på byen og på landet, det paradisiske og rike landet som har forfalt og grodd igjen men allikevel rommer eventyr og menneskelig liv i alle mulige tilskikkelser. Denne dagen møter han også den gamle klovnen som i motsetning til Victorio (selv med sminke på) ser gammel ut og føler seg enda eldre. Han treffer Selma også, unge, vakre, sorgløse Selma som er absolutt til sted her og nå og ikke bekymrer seg om noe som helst. Scenen er Havanna, snart skitten, het og støvete; snart våt og kald i regnet. Men alltid like vakker og alltid like fattig og falleferdig. Den gamle klovnen har funnet et helt spesielt tilholdssted som en stund er redningen for dem alle tre der de bor i skjul for almenheten og politiet; begge deler like viktig…

Teksten flyter av gårde i en tett, eventyraktig strøm og følger disse tre gjennom Havannas gater, og av og til over Havannas tak. Det er ikke alltid lett å skille drøm og virkelighet, men den som holder ut en litt stillestående begynnelse blir belønnet med en leseropplevelse av de sjeldne.

Sist oppdatert 11.01.07

Tekstansvarlig: Elin Huseby, Hovedutlånet

©Bergen. Off. Bibliotek