Grieg for unge

Edvard Grieg Museum Troldhaugen og Bergen Off. Bibliotek har gått sammen om å lage nettsidene ”Grieg for unge” som et av institusjonenes bidrag til Grieg-året 2007.

Biografiske artikler er ordnet i korte tema: Folkets komponist | En stor liten mann | Barndommens gate | Skoleskulker – og dovenpels? | Eventyrguden Ole Bull | Forelsket i Danmark | I slede over alpene | ”Bravo” ropte Liszt | Peer Gynt | Grieg i Hardanger: ”No e’ Grieg komen” | Inn til folkemusikkens kjerne | Fjellvandreren Grieg | 20.000 brev | Vennen Frants Beyer

Omtaler av musikken er laget av Troldhaugens fagstab.: Klaverkonserten, op. 16 | Barnlige sange, op 61 | Symfoni, c-moll | En hyllest til Ludvig Holberg | Harmonienes rike

Grieg i klasserommet.: I Griegs fotspor gjennom Bergen | Musikk av Grieg som egner seg i klasserommet | Grieg i tysk skole (NRK) | NRKs Griegsider | Grieg-biografier i barneavdelingen

Folkets komponist

Norge som nasjon var nærmest ukjent ute i Europa til et godt stykke ut på 1800-tallet. Norge ble styrt fra København i fire hundre år. Danmark hørte man om, og Sverige var i sin tid en stormakt, men Norge eksisterte ikke som fri, selvstendig nasjon. Da utlandet begynte å få øynene opp for landets egenart, skyldtes det ikke først og fremst politiske vedtak, men nasjonalt bevisste kunstnere som gikk i brodden og trakk oppmerksomheten mot Norge.

Størst nedslagsfelt for sin kunst hadde Edvard Grieg, han var tiljublet i Berlin og Wien, London og Paris. Og han lot ingen tvil om hvor han hørte hjemme.

Langsomt gikk det opp for verden at det fantes et rike nord for Tyskland og Danmark, ja, at snølandet hadde et kulturliv. Alltid like iherdig prekte Grieg om sitt opphav, det norske, og skapte dermed respekt for Norge som kulturland. Vi kan ha både Ole Bull, Henrik Ibsen, Bjørnson og Edvard Munch i tankene. Likevel har knapt noen nådd ut i hver krok av verden som Edvard Grieg. Hans kulturpolitiske betydning for landet kan ikke måles..

Ute i store musikkmetropoler gjorde a-moll konserten og Peer Gynt-musikken Grieg til en kjent orkesterkomponist. Iblant kunne man også høre de tre fiolinsonatene, klaversonaten og strykekvartetten i g-moll. Dette var musikk først og fremst for utøvende kunstnere, for profesjonistene og dyktige amatører. Når Grieg ble en ”hjemmenes komponist” over hele Europa og i Amerika, skyldtes det først og fremst ti hefter med Lyriske stykker. De kom etter hvert i store opplag og ble mektig populære. I tillegg kommer mange andre samlinger for klaver, Humoresker for pianoforte, Poetiske tonebilleder, Albumblade, Stemninger og Norske folkeviser og danser. Fra slike notehefter var det klaverspillerne hentet favoritter som Arietta, Sommerfugl, Erotikk, Til våren, Troldtog, Brudefølget drar forbi og Bryllupsdag på Troldhaugen.

Nettopp i Griegs levetid fikk pianoet sin glansperiode. Tidligere var det helst velstående folk som hadde råd til å kjøpe piano. Med industriens framvekst kom større velstand, og pianoet gjorde inntog i vanlige borgeres hjem. ”Alle” skulle spille – ikke minst unge kvinner av borgerskapet. Dette skapte etterspørsel av gode stykker som egnet seg til undervisningsbruk. Mozart, Beethoven og Chopin tilhørte standardrepertoaret, men behovet for nye og praktisk brukbare klaverstykker økte sterkt. Man ble fascinert av Griegs melodier, hans annerledes harmonikk og den nordiske klangen i hans toner. I Tyskland, England, Holland, Frankrike og de nordiske landene var det gjennom de korte stykkene for piano at folk i første omgang ble fortrolige med navnet Grieg. Ennå var det en liten del av befolkningen som fikk anledning til å høre klavermusikk Utover i bygde-Norge var instrumentet en sjeldenhet til ut på 1900-tallet, før radioens tid.

Grieg hadde enda en kanal ut til alminnelige mennesker i bygd og by, de vi kaller det brede lag av folket­. Det skjedde gjennom skolens sangbøker og korsangene. I dag står ikke korbevegelsen så sterkt som før og vi har lett for å glemme den betydning mannskorene har hatt for musikalsk fostring i vårt land. Nær sagt hver grend hadde sitt mannskor, og i byene var det ofte mange.

Grieg fikk hele folket i tale gjennom mannskorene. Hvitluer i generasjoner har latt seg fenge av appellen i Sangerhilsen. ”La oss hvirvle velkomstsangen” ble som et viftende banner over de syngende skarer. At Grieg etter hvert ble passelig lei av den, er en annen sak. Heroisk styrke ligger i åpningsstrofen til Landkjenning, Bjørnsons dikt om Olav Trygvason som ”stevnet over Nordsjø frem”. Griegs anslående sanger ga et friskt tilskudd til korrepertoaret. Sammen med de enkle melodiene i skolens sangbøker bidro de til å befeste Griegs posisjon som folkelig toneskald.

Havfriskt og skumhvitt driver det av Griegs toner til Den norske sjømand, Bjørnsons dikt til hverdagsheltens pris. Stemningsmessig har det sitt motstykke i den elegiske Lyt nu, du lutende sanger og Stille nu! som har fulgt mang en hedersmann til graven. Foran Sydens kloster ble populært som tablå på skoler og i ungdomshus. Med Album for mandssang gjorde Grieg en bukett på tolv norske folkeviser tilgjengelig for mannskor. Brumbasken i bumba skaper alltid munterhet i de syngende rekker. Og mange tøffe karer kjenner seg igjen i ”Røtnams-Knut, så kåt og mjuk”.

Grieg var sterkt opptatt av hvordan folket skulle få del i kulturelle verdier. Vanlige mennesker trenger ikke bare brød og poteter, de har like mye behov for åndelige verdier, noe de kunne vokse på. Og han innså at Nordahl Rolfsens lesebok ga mulighet til å nå mange barn. En rekke komponister fikk oppfordring til å komponere sanger spesielt for leseboken, uten å reagere. Grieg forsto sakens pedagogiske perspektiver og svarte positivt. Noen mener at disse sangene er det beste skrevet for barn i det nittende århundre. Her laget han en innfallsport til musikkens verden for tusenvis av norske skolebarn: Kom bukken til gutten, Fola fola blakken, julesangen Du grønne glitrende tre og fedrelandssalmen Du herre som er sterk og stor. Den fant også veien til salmeboken sammen med arrangementet av folketonen Den store hvite flokk.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

En stor liten mann

Norges største komponist var stuttvokst, bare 1,52 på sokkelesten og spedbygd. Som fullvoksen veide han 50 kilo. En liten mann, denne Edvard Hagerup Grieg. Nina var to centimeter høyere enn sin ektemake. Når de kom spaserende, virket de som to små nøster. Selv kunne de i lystige øyeblikk kalle seg ”småtrollene”.

På konservatoriet i Leipzig tok en mer velbygd medelev for moro skyld den vesle nordmannen opp på fanget. En smertelig opplevelse for en fullvoksen student å bli behandlet som barn. Men ingenting tyder på at han kjempet med mindreverdighetskomplekser av den grunn.

I 16-årsalderen ble Edvard angrepet av alvorlig lungebetennelse. Den syke lungen falt sammen og gjorde kroppen skakk og skeiv. Skredderen prøvde å bøte på dette ved å legge inn tjukke lag vatt i dressjakkens skuldre, men det lyktes bare delvis å skjule skjevheten.

De som møtte Edvard Grieg, merket seg gnistrende blå øyne og et åpent blikk. Han talte med varm og klangfull barytonrøst. Stemmen var kraftig og bar ut også i store forsamlinger. Talemåten var klar og konsis, språket umiskjennelig bergensk. Det var ingen påtatt originalitet i væremåten. Hans opptreden var naturlig selvsikker.

I livsførsel var han alltid nøktern, en ordensmann fullt og helt, omhyggelig med klesdrakten. Den var borgerlig korrekt, aldri bohemaktig omtrentlig. Punktlig i personlig ferd krevde han det samme av andre. Man skulle være ordholden og presis..

En mengde portretter finnes av Edvard Grieg. Han elsket å bli fotografert og har nok ofte selv ført regien ved oppstillinger. På gruppebilder gjorde han seg best sittende. På den måten ble ikke hans kortvokste skikkelse så påfallende. Noen av landets fremste billedkunstnere har portrettert ham, men den utålmodige mannen likte ikke å sitte modell. Så stakk han av. Både Eilif Petersen og Erik Werenskiold fikk erfare det.

Ungdomsbildene viser en vakker tenåring med lyse lokker og glattbarberte kinn. Senere lot han håret vokse, la seg til hakeskjegg og lot det vokse oppover kinnvangene. Fotografiene understreker inntrykket av besluttsomhet og viljestyrke. Senere strøk han skjegget av haken. Og nå fremstår det Grieg-bildet vi kjenner fra tallrike portretter der han har kraftig bart og et rikt, bølgende hår som ble lysere i leten ettersom årene gikk.

Ingen fotograf greidde å lokke et smil av ham. Vennene kunne le på bilder. Beyer og Røntgen. Grieg holdt seg til skikk og bruk; hos fotografen skulle man være alvorlig. Moro ville det vært om Erik Werenskiold hadde gitt oss en lattermild Grieg, slik han tegnet den overgivent leende Henrik Ibsen. Det litt melankolske uttrykket vi kjenner fra så mange bilder, betyr ikke at Grieg var en mutt herre som aldri kunne trekke på smilebåndet. Humoristen i ham dukket stadig fram. I godlag strødde han om seg med morsomme bemerkninger og han kunne finne på gøyale ting. Det fortelles om en fisketur der tiden gikk uten antydning til liv i dypet. Grieg oppdaget da en liten spjæling av en abbor liggende i båten. Uten at de andre merket det, satte han fisken på kroken og slapp uti. Så lot han som han fikk napp, dro inn som skulle det gjelde en kjempefisk, og gjorde stort nummer av saken.

Brå og oppfarende kunne han være. Temperamentet slo ut i full blomst. Et typisk stemningsmenneske. Det svingte fra det mørkeste mørke til det lyseste lette. I ekstrem grad et mottakelig sinn. Hele livet var han avhengig av å ha inspirerende mennesker og natur omkring seg.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Barndommens gate

Edvard Griegs barndomsgate var Strandgaten mellom Nykirkealmenning og Tollbodalmenning, et livlig strøk med mange forretninger, håndverksbedrifter og boliger. Flere av byens kjente familier hadde hus her. Edvard Grieg ble født i nr. 152, det hadde høy trapp foran. Huset er borte, men på stedet er festet en minneplate som forteller at her lå Edvard Griegs barndomshjem.

Strandgaten var en mangfoldig gate med et helt holbergsk galleri av mennesketyper. Den våkne smågutten hadde betydelig frihet til å reke omkring i byen. I smitt og smau snuste han inn luktene, hørte tonefallet hos stril og bymann, følte stemningen i den kontinentale småbyen som gjennom hundrevis av år hadde tatt opp i seg impulser utenfra. Det han så og hørte, festet seg i hukommelsen. Når Grieg i moden alder sa ”jeg tror sant for dyden at der er både torsk og pale i min musikk”, så er det barnets fornemmelse av byens levende puls han tenker på.

Best likte han seg når det kom liktog, da stilte han seg opp. På auksjoner skjedde det også mye rart som festet seg i et mottakelig sinn. Så fortalte han hjemme om det. Selv mente han at hvis han ikke hadde fått sine barnlige instinkter stimulert på denne måten, kunne fantasien ha gått i baklås eller tatt en annen retning – ”bort fra sin natur”, som han sa.

Når han tenkte tilbake på barndomstiden, da myldret det fram: ”Halvglemte barndomsminner strekker armene mot meg. Skikkelser, lengsler og forhåpninger, i broket virvar”. Han ville ikke fornekte noen inntrykk, men ha med alle. ”Ti alle disse barneårenes små anerkjennelser og lykkefølelser har gjort sin gjerning, idet de har ytet sitt bidrag til personlighetens utvikling”.

Eksplosjonsulykken 20. april 1944 utslettet Edvard Griegs barndomshjem og la hele området i ruiner. Gjenreisningen tok ikke det minste hensyn til den gamle bebyggelsen på Nordnes. Byggelinjen er forskjøvet og gatenumrene omstokket. Svære betongkolosser har brutalt endret strøkets karakter. Ut fra situasjonen i dag er det uråd å tenke seg hvordan her så ut med toetasjes hus av varierende form, stil og størrelse.

Rastløs virksomhet preget den lange og merkelige gaten fra morgen til kveld. Det myldret av folk – bergensere og striler med bører på rygg og aksel. Sjømenn av mange nasjonaliteter blandet seg med travle bymennesker. Handvogner og hestekjerrer buldret mot brosteinen. Løpergutter svirret mellom handelsboder og verksteder. Fine forretninger med moteklær og assorterte handelsboder la beslag på første etasje i en rekke eiendommer. Og i nesten hver kjellerhals bød man fram billige dagligvarer: smør, ost og flesk, bøtter, spann, tresko og hestesko. Til utstillingsvindu brukte de fortauet, nesten ikke fremkommelig for gående.

I denne særdeles livlige gaten ble Edvard Grieg født 15. juni 1843. Samme dag fikk han hjemmedåp. Noen uker senere helte prost Flottmann vann over guttens hode i Nykirken der han i tidens fylde også ble konfirmert, for øvrig i 1860 – to år etter at han hadde begynt studiene i Leipzig.

Alt i femårsalderen fant han fram til sære harmonier på pianoet. Seks var han da moren begynte å gi gutten regulær undervisning. Hun forlangte øving og disiplin. Spilleleksene skulle læres. Unnasluntring ble ikke tålt.

Hvor mye lekte han med andre? Hadde han i det hele tatt bruk for kamerater, han som holdt seg med egen drømmefabrikk? Verken i den selvbiografiske skissen eller i brevene røper Grieg noen virkelig venn i barndomsårene. Var han så spesiell som barn at han ikke brydde seg om andre jevnaldrende enn broren John?

Det manglet i hvert fall ikke på kamerater hvis han ville være med på ”pikkeleisten” i smauene eller bakkeskråningene opp mot Fredriksberg. Strandgaten mellom Nykirkealmenning og Tollbodalmenning var en barnerik gate der det bodde minst 30 jenter og gutter noenlunde jevnaldrende med Edvard Grieg. Lokalhistorikeren Jan Giese har kartlagt strøkets beboere. Ut fra dette kan vi danne oss et bilde av det bymiljø komponisten vokste opp i.

I den delen av langgaten som lå mellom almenningene, den vi kan kalle Edvard Griegs gate, holdt mange håndverksbedrifter til huse. To bakerier, ølbryggeri, en grovsmie, optikus, skredder, seilmaker, skomaker og blikkenslager var i virksomhet. Smeden holdt til i Griegs aller nærmeste nabolag og sleggens hamring mot ambolten var en kjent sang for Griegs ører lenge før han opplevde situasjonen i Wagners Rheingold i Bayreuth.

Spredt mellom håndverkere og småindustri bodde flere av Bergens mest kjente menn, Michael Krohn og generalkonsul Prahl. Eller de het Schreuder, Døscher, Sjøgren, Silchenstedt, Lambach, Jordan, Bartz, Frisch – innvandrernavn alle sammen, akkurat som Grieg fra Skottland var det. Nykirkens prest og klokker bodde i gaten, flere enkefruer og rentenist Rogge, ”Sølv-Roggen” som han het på folkemunne.

Sjøkapteinene utgjorde den største yrkesgruppen. Noen av dem ble nevnt med ærefrykt, som den vågelige Jacob Christensen – kalt ”Havets hersker”. En av virksomhetene den ustanselig aktive gründeren Michael Krohn satte i gang, Det Bergenske Dampskibsselskab, hadde kontor i gaten i Griegs oppvekst. Og Krohn selv bodde der.

Kjøpmann Alexander Grieg satt med en ganske stor eiendom i 2. rode nr. 37, senere Strandgaten 152. Det var et tømret og hvitmalt våningshus i to etasjer med kvist. 15 fag vinduer gav rikelig lys til de sju rommene, alle utstyrt med kakkelovn. Bakbygningen inneholdt hvelvet kjeller og ildhus. En standsmessig bolig for en kjøpmann som også var britisk visekonsul. Firmaet hadde sine pakkboder på den andre siden av Strandgaten ned mot Vågen.

Alexander Grieg, en rund og jovial herre, hadde overtatt et velrenommert firma etter sin far. I 2. etasje regjerte Gesine Grieg, stiftsamtmann Edvard Hagerups datter, en energisk kvinne med praktisk grep på tingene. Streng og innesluttet, dessuten svært musikkyndig. I unge år studerte hun sang og klaverspill i Hamburg. En gang imellom opptrådte hun i Musikselskabet ”Harmonien” og ble ansett for å være byens beste spillelærerinne. Edvards far var også musikkinteressert, men det er bare morens innflytelse Edvard Grieg nevner i sine tilbakeblikk på barndommen. ”Hadde jeg ikke, foruten den musikalske evne, fra mor også arvet en ubetvingelig energi, var jeg visst aldri på noe punkt nådd frem fra drøm til dåd”.

Nesten rett over Griegs barndomshjem bodde Friedrich Wilhelm Vogel, organist i Nykirken gjennom 40 år fra 1852. Den unge Grieg må ha hørt ham spille mange ganger. Vogel opprettet organistskole, den gang landets eneste musikkskole med statsstøtte. Komponerte gjorde han også. Grieg har likevel ikke knyttet seg til Vogel. Den fagmusikeren han fikk best kontakt med var tsjekkeren Schediwy, sanglærer på Tanks. Schediwy forsto Griegs uvanlige musikalske begavelse. I alle år fulgte han elevens karriere med stor interesse.

I talen på sin 60-årsdag flettet Grieg en vakker minnekrans omkring fødebyen. Der erklærte han at ”hele det bergenske miljø som omgir meg, har vært mitt stoff. Bergensk natur, bergensk folkeliv, bergensk dåd og foretaksomhet av enhver art har inspirert meg. Jeg skylder på alle kanter Bergen og bergenserne den dypeste takknemlighet, men ikke dem alene. Jeg må utvide min takk til det hele land, ja til hele samtiden”.

Bergenserne har æret og hedret Grieg. De gjorde det mens han levde, og de gjør det ikke mindre i dag. Hjemmet på Troldhaugen er blitt museum. Minnesmerker er reist. Byens store konserthall bærer Griegs navn. En gate og en sentral plass i byen er oppkalt. Og musikkonservatoriet han fulgte fra etableringen i 1905, heter nå Griegakademiet.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Skoleskulker
- og dovenpels?

Edvard Grieg ble født i gode kår, på samfunnets solside. Gjennom hans barneår og ungdomstid var familiens økonomi solid. Kjøpmannssønnen behøvde ikke gå ut i arbeid for å tjene ekstra skillinger til familiens økonomi, slik mange barn måtte den gangen. Edvard kunne bruke tiden til andre ting. Og han brukte den godt. Vi vet at han var nysgjerrig og vitebegjærlig.

Alminnelig folkeskole eksisterte ikke da Grieg var barn. I likhet med sine søsken fikk han såkalt forberedende undervisning privat før han gikk inn i den videregående skole. Det skjedde da Alexander meldte sin 10-årige sønn inn på Tanks som den gang lå like ovenfor Mariakirken. Skoleveien ble lang nok, fra ytre del av Strandgaten rundt Vågsbotnen og ut i Øvregaten – om man ikke fikk penger til fløtten over fra hopen på Strandsiden til Dræggen. Her gikk Edvard de første par årene før skolen i 1855 flyttet til ny bygning i Kong Oscars gate.

Fra tidlig vår til utpå høsten bodde Grieg-familien på Landås, en gård Gesine Grieg arvet etter pappa Hagerup. Da måtte Edvard traske den lange veien over Haukeland og Kalfaret for å komme til og fra skolen.

Tungt og besværlig. Og bedre ble det ikke av at han mislikte seg på skolen. Ja, Edvard var rett og slett skoleskulker. Tidlig fant han ut at hvis han møtte opp gjennomvåt, måtte læreren sende ham hjem for å bytte klær. I praksis betydde det skolefri resten av dagen.

Det førte til dristige eksperimenter under siklende vannrenner når ikke regnet strømmet som vanlig i strie strømmer. Så ble han knepet da han kom våt på skolen en dag det nesten ikke regnet. Den gangen stiftet han sitt første ettertrykkelige bekjentskap med ”slaginstrumentene”, som han selv kalte det.

Ved Katedralskolen var latinsk pugg innarbeidet gjennom århundrer. Tanks skole var mer liberal med et annerledes undervisningsopplegg. Men fremmedspråkenes gloser og skolens strenge disiplin var ikke livet for lille Edvard. Ensom gikk han med sine drømmer, mobbet av klassekameratene. Ja, også somme lærere holdt ham for narr når de oppdaget at han komponerte og brakte noter med seg på skolen. De hamret inn at det han virkelig hadde bruk for, var å pugge tyske gloser!

Geografilæreren beklaget guttens vannskjebne når han ikke kunne leksen og fikk 4, en svært dårlig karakter. ”Nei, du stakkars Edvard, hvor meget du har å drages med i regnværet, når du skal hjem til Landås: først den tunge oljekappen, så alle bøkene, så et stort firetall og tilslutt alle de tunge Landåsbakkene! Han malte så levende at jeg følte det som jeg hadde en hel verden å slepe på.”

Fra skoletiden på Tanks var det stort sett mørke minner Grieg bar på gjennom livet. Peter Jessen som var Griegs samtidige, forteller begeistret om ”uforglemmelige gymnastikktimer med eksersis, fekting med florett og bajonett”. Gledestrålende beretter han også om årlig avmarsj under skolefanen opp til Årstadvollen for ”militære øvelser”. I skolens historikk bemerkes det lakonisk at dette var fag som måtte tiltale en robust guttenatur. På en følsom elev som Edvard Grieg måtte det virke avskrekkende.

Helt kan vi ikke stole på det dystre skolebildet Grieg maler opp for oss i sine selvbiografiske skisse. Her fremstiller han seg som en notorisk dovenpels og skoleskulker. Motivasjonen har nok ofte manglet hos den som hadde helt andre interesser og drømte seg bort i timene. Men noen sinke var Edvard så langt fra. Hans egen beretning korrigeres av skolens karakterprotokoll. Den forteller om en noe ujevn innsats de første årene, og prestasjonene i 3. klasse var så svake at han måtte gå om igjen. Men så modner han og kommer sterkt tilbake.

Alt i alt holder Edvard seg pent innenfor gjennomsnittet for klassen og mot slutten har han plass som sjette beste av fjorten. I ett fag står han som en klar ener – i musikk. En gang etter en prøve sa læreren, Schediwy, at han ville ikke gi karakterer – men Grieg var best! Det falt som manna fra himmelen på en elev som ofte nok hadde vært utsatt for lærernes sarkastiske bemerkninger. Noen år senere gikk han ut fra Europas mest kjente musikkkonservatorium med toppkarakterer.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Eventyrguden Ole Bull

Hos Grieg-familien på Landås dukket det en dag opp en rytter på en stolt araberhingst. Det var Ole Bull, en eventyrgud unge Edvard hadde drømt om. Nå steg guden av sin hest og gikk omkring i stuen og hilste på alle. Edvard var så spent at ”da hans høyre hånd berørte min, gikk der som et elektrisk støt gjennom meg”. Men så begynte han å spøke og vitse. Da gikk det opp for beundreren at guden var et alminnelig menneske...

Den berømte fiolinvirtuosen ville høre unge Grieg spille. Edvard gjorde sitt beste ved klaveret. Og Bull var klinkende klar: Gutten skulle til Leipzig for å studere musikk. Autoriteten hadde talt.

Slik forteller Edvard Grieg historien om hvordan talentet ble oppdaget. Bull fikk æren for at han kom ut av puggeskolens klør og sendt til Tyskland for å studere. Ikke et ord om at faren på dette tidspunkt allerede har meldt gutten ut fra Tanks fordi han skal ”utdanne seg til musicus”. Foreldrene var nok fullt på det rene med guttens uvanlige musikalske evner. Gesine Grieg hadde selv vært pådriver i sønnens utvikling. Hun var en fagkyndig person med innsikt nok til å forstå guttens begavelse. Veien å gå må også ha stått klart for Edvard selv. Tempoet ble bare skrudd opp da Ole Bull-vinden feiet inn over Landås.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Forelsket i Danmark

I studietiden var Grieg avhengig av hjelp hjemmefra. Faren syntes nok i blant at Edvard ble en dyr gutt, men fortsatte å støtte ham så lenge han maktet. Bare 19 år gammel ble Grieg uteksaminert fra konservatoriet og slo seg ned i København. Han hadde ingen jobb å gå til.

Snart ble Grieg midtpunkt i en krets av unge og utålmodige kunstnere som ville snu opp ned på mangt de var misfornøyd med. De unge rabulistene fleipet med gamlingene i musikklivet og forsøkte seg med en protestbevegelse. En ny musikkforening ble dannet, et kampforum for ung nordisk tonekunst og komponister som ikke slapp til.

I København traff Grieg Rikard Nordraak – en selvbevisst kar. Første gang de møttes, sa han: ”Nei, så skal vi to store menn virkelig treffe hverandre”. De var 20 og 21 år gamle og Grieg hadde ennå ikke skrevet noe av den musikken han senere skulle bli berømt for. Grieg følte seg forvirret og stolt på samme tid. Tenk å kunne drømme så stort som Rikard! Nå fikk han vite at noen hadde tillit til ham og trodde på hans evner.

Det gjorde ikke mor til jenten han forelsket seg i. ”Ikke har han noe, ikke er han noe, og han skriver musikk ingen gidder høre på”, sa hun. Hun og mannen hennes ville ikke vite av noe kjæresteri mellom deres egen Nina og denne fattiglusa av en musiker. Edvard og Nina var forresten fetter og kusine. Faren Herman Hagerup var bror til Edvards mor. De hadde bodd i Bergen til Nina var åtte år gammel da de flyttet til morens hjemland.

Derfor var det rimelig at han besøkte dem i København og ble kjent med den to år yngre kusinen. Hun var søt og frisk, og dessuten sang hun og trakterte klaveret. ”Vi spilte firhendig sammen og så var vi forlovet”. De gikk på tur i bøkeskogen og var veldig forelsket. Men det var ikke lett for unge mennesker den gangen heller. Foreldrene passet nøye på døtrene sine slik at de ikke skulle komme for nær en gutt. Med den holdningen Ninas foreldre hadde til kjæresteforholdet, følte Edvard seg ikke særlig velkommen i hennes hjem. Hvor skulle de da gjøre av seg?

Best å gifte seg jo før jo heller, selv om de ikke visste hva de skulle leve av. Foreldrene hans likte heller ikke dette kompaniskapet, kanskje først og fremst fordi Ninas mor hadde vært skuespillerinne og en avviker i forhold til det borgerlige miljøet i Bergen, - dessuten var Herman Hagerup en litt ustadig person. Forbindelsen mellom de unge skapte dermed spenning i forholdet til begge familier. Edvard ga ikke en gang beskjed til foreldrene i Bergen om bryllupsdatoen. Og hennes far og mor ble ikke invitert i bryllupet enda de bodde like i nærheten.

Etter vielsen i kirken holdt brudeparet fest og moro i venners lag. Nå var de gift og kunne gjøre som de selv ville. Noen uker senere ble Nina gravid og i april året etter fikk de en datter Alexandra, oppkalt etter farfar Alexander.

Grieg var lykkelig og stolt. Følelsene boblet i ham og han ivret etter å sette dem på papiret. Men for å få det til, måtte han isolere seg. Helt umulig å komponere i hus med kone og barn. Samtidig måtte Nina ha noen å hjelpe seg med barnestellet. Derfor ble det til at hun flyttet hjem igjen til foreldrene sine i København. Der ble hun værende hele sommeren men Grieg dro litt lenger nord på Sjælland for å arbeide. Her hadde han tidligere i løpet av en sommer skrevet både klaversonaten og den første fiolinsonaten. Nå håpet han at fredelige omgivelser nær bøkeskogen skulle inspirere ham til et nytt stort verk. Det slo til!

I Søllerød, nær den hvitmalte gamle steinkirken, fant han et krypinn på Mothsgaard. Den lavloftete vinkelbygningen med stråtak huser nå et bygdemuseum. En minneplate forteller at her skrev Edvard Grieg sin konsert for klaver og orkester 1868. Få meter unna finner vi Søllerød Kro der komponisten søkte tilflukt mellom øktene i arbeidet med det som skulle bli et av hans mest berømte verk. Kroen har beholdt sin stil gjennom generasjoner. Den er nå en fasjonabel restaurant med en meny som vel kunne ha tilfredsstilt Grieg. På sine eldre dager ble han en riktig gourmet. Livretten var østers.

I nabolaget denne sommeren bodde Edmund Neupert, en norskfødt konsertpianist så fabelaktig dyktig at enkelte sammenlignet ham med Frantz Liszt. Neupert ga gode råd under utarbeidelsen av den virtuose klaverstemmen og spilte Griegs opus 16 til brakseier ved uroppførelsen i Tivolis konsertsal. Mange berømtheter var tilstede og stemningen på topp. For de begeistrete vennene var det bare ett skår i gleden: at Grieg selv ikke var til stede.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

I slede over alpene

På Troldhaugen står Griegs reisekoffert påført initialene "EG". Velbrukt og slitt i kantene er denne Griegs trofaste reisefelle gjennom mange år og land. Mye kunne den ha å fortelle om vandringsmannen.
I grunnen var Grieg på reisefot det meste av sitt voksne liv. Oppholdt han seg lenge på ett sted, fikk han lopper i blodet og strøk av gårde. En rastløs natur. Når en tenker på hvor tidkrevende og anstrengende det var å reise med den tids transportmidler, er det rent utrolig hvor mye han fartet omkring. Som gutt opplevde han at faren tok sønnene sine med på forretningsreise til London. Det var deres første opplevelse av fremmed land. Helt ukjent med forholdene utenfor hjembyen var han altså ikke da han som 15-åring dro alene til Tyskland for å studere. Første etappe fra Bergen gikk naturligvis med skip, men fra Hamburg kunne han ta toget like til Leipzig. Ute i Europa var jernbanenettet allerede godt utbygd.
Mellom nord og sør skilte Alpene. I uminnelige tider hadde folk tatt seg over fjellpassene. Grieg skildrer hjemreisen etter sitt første besøk i Roma. Først over Comosjøen med båt. Deretter fulgte man dilligencen så langt veien rakk. Så slede over Splügenpasset til Chur i Sveits - "den mærkverdigste tour som jeg endnu har gjort". Farlig var det også, for stadig gikk snøskred. Isblokker løsnet oppe i fjellsidene og styrtet utfor. - "man satt i en sjæleangst der bragte sveden frem i alle porer" Turen fra Milano via Bodensjøen/Augsburg/Nürnberg til Leipzig tok fire dager.

Tre år senere er Grieg atter i Roma. Nå gikk reisen lettere, for i 1867 var det slått jernbanetunnel under Brennerpasset. Man slapp å fryse seg fram i åpen slede og snøføyk fra skysstasjon til skysstasjon, døgn etter døgn. Togvognene hadde komfort. Makelig kunne man hvile i en god kupé mens lokomotivet arbeidet seg fram. Hjemme i Norge gikk det ikke så fort å bygge jernbaner som på det flate Kontinentet. Først i 1909, to år etter Griegs død, åpnet Bergensbanen. Den reduserte reisetiden mellom de to største byene til et halvt døgn.
Skulle man fra Bergen til Kristiania, var det to muligheter. Båt rundt kysten betydde sjøgang utenskjærs i all slags vær. Grieg fryktet havet og sjøsyken som fulgte med. Fartøy gikk an bare så lenge det gjaldt fjordabåter og stille farvann..

Bedre å ta Norge på tvers. Først dampen til Lærdal. Så over fjellet i karjol eller slede til man nådde jernbanen østpå. Naturlig nok ble det helst sommertid man reiste slik. Men knep det, satte man seg i sleden også midtvinters - i snøføyke og bitende kulde. De var ikke skvetne av seg, Nina og Edvard, da de reiste fra Bergen en 2.januar. "Vi drog med slede over fjellet i en forferdelig, men storartet snestorm, og var fremme i Kristiania etter 6 dager!"
Nesten alle Griegs reiser ut i Europa gikk over Danmark. Der hadde han svært gode venner og sterk tilknytning like fra ungdomsårene. Kom han sørfra til København, følte han seg nesten som hjemme. Her holdt han også mange konserter og ble alltid godt mottatt av publikum. Fra København finnes det Griegbrev datert i 31 forskjellige år. Minst 22 lange opphold hadde han i Danmark, noen av dem varte mer enn et halvt år.

Et annet knutepunkt i reisevirksomheten er Leipzig. Det har sin forklaring. Leipzig var Tysklands viktigste jernbaneknutepunkt, men også landets musikalske hovedstad. Mendelssohns gamle konservatorium trakk til seg de beste lærerkrefter og de dyktigste unge talenter fra hele verden. Gewandhausorkesteret fikk renommé som Europas fremste. Alle Tysklands viktigste forlag hadde sete i byen, også Peters Verlag, Griegs faste forbindelse. Stadig dro han hit for å konferere om nye utgivelser.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

”Bravo” ropte Liszt

Ennå kunne han ikke leve av å komponere. Fast arbeid var det lite håp om i Danmark med mindre han kunne skaffe seg en organiststilling. Orgelspiller var han jo ikke. Men han kunne bli det. Så tok han timer hos en av Københavns dyktigste organister og lærte seg orgelspillets finesser i en fart. Læreren ga fin attest. Men før det dukket opp en ledig stilling, befant den rastløse Grieg seg på hjemvei. Det var jo i Norge han hørte hjemme, i Norge ville han arbeide. Den fremste oppgaven måtte være å etablere et fast orkester i Kristiania. Modig tok han fatt på å bygge opp et filharmonisk orkester.

Økonomisk ga det ingen gevinst å drive orkester i en liten og fattig hovedstad. Pianoundervisning var det som reddet situasjonen for Grieg. Opptil sju timer pr. dag med elever kunne det bli, i tillegg til orkesterprøver. ”Et trelleliv”, klaget han. Komponering ble det liten tid til. Alt endte i misnøye og mismot. Nå måtte Grieg komme seg bort ”for å overleve”.

Hvordan skaffe seg et reisestipend? Offentlige stipend fikk man ikke uten videre. Han trengte støtte. Den berømte ungarske pianisten og komponisten Franz Liszt hadde glupende appetitt på ny musikk og elsket å oppdage talenter. Nå fikk han se Griegs første fiolinsonate og skrev en varm anbefaling. Han håpet at nordmannen ville få den oppmuntring og suksess han fortjente, og inviterte ham til å besøke seg.

Grieg fikk stipendiet. 500 riksdaler. Slik kom han til Roma der han flere ganger traff Liszt. Friskt og levende skildrer Grieg hvordan Liszt møter ham og utålmodig griper en bunke noter som gjesten bringer med og leser musikken – snakker mens han blar: ”Sehr schön” sier han begeistret. Og når det er noe han liker spesielt godt, bryter han ut i et ”bravo!”. Sterkest opptatt er han av partier med tydelig nasjonalt tonefall. Og så sier han: ”Hold frem som De stevner, De har evner til det – og la Dem ikke skremme!” Liszt ble den første av sine store samtidige Grieg møtte. Siden traff han både Brahms og Dvorak, Tsjajkovskij og Saint-Saens. Særlig hjertevarmt ble vennskapet med Peter Tsjajkovskij. I et nyttårsselskap hos fiolinisten Brodsky møtte de hverandre – tre fyrster i kunstens rike: Grieg, Tsjajkovskij og Brahms. De to siste var ikke på bølgelengde, der var spenninger mellom dem. Vi gikk til bords, fortalte fru Brodsky. Nina Grieg ble plassert på hedersplassen mellom Brahms og Tsjajkovskij. Men de hadde bare så vidt satt seg ned da hun sprang opp med et: ”Jeg kan ikke sitte mellom disse to, jeg blir så nervøs”. Grieg reiste seg og sa: ”Men jeg tør!” Så byttet de plass. Og med sine utpregete personlige egenskaper og vinnende vesen greide nordmannen å bygge bro mellom sine to avmålte og dystre kolleger. For Tsjajkovskij fikk Grieg stor sympati. Brahms ble han også godvenner med. Under et opphold i Wien var de flere ganger ute og ”kneipet” sammen, forteller Grieg. Siste gang, i Wien, ble Grieg liggende syk og var så svak at han ikke kunne ta imot besøk. Da kom Brahms tre ganger på døren for å hilse på sin kollega, uten å slippe inn.

I Wien gikk Grieg på visitt til Bruckner, ”en skjelvende olding, men rørende barnlig”. Dvorak ble også et overfladisk bekjentskap. Saint-Saëns traff han flere ganger, han møtte Jules Massenet, Richard Strauss og Max Reger – ”en tørr perpendikkel”. Alle disse og mange andre komponister viste sympati for Grieg og hans kunst. Men det fantes unntak. Debussy rakket ned på Grieg. Det skjedde etter konserter i Paris der den mangfoldige Debussy var aktiv som kritiker. Nå var Grieg-anmeldelsen ikke noe enestående tilfelle. Jevnlig harselerte Debussy over levende og døde kolleger. Både Beethoven, Wagner, Berlioz, Richard Strauss, Cesar Franck og andre fikk unngjelde. Så her var man i godt selskap.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Peer Gynt

Peer Gynt er det mest kjente skuespill skrevet på norsk, og samtidig et av høydepunktene i hele verdensdramatikken. Fra Ibsens side var det tenkt først og fremst for å leses. Men et så originalt og festlig drama fanget også teaterfolks interesse, og i 1875 ble det satt opp på Christiania Theater.

Ibsen var klar over at en forestilling med bare den lange teksten kunne bli ensformig kost. Musikk måtte til, og den skulle Grieg skrive. Dikter og komponist hadde truffet hverandre i Roma. På denne tiden var Grieg mest opptatt av et samarbeid med Bjørnstjerne Bjørnson om operaen ”Olav Trygvason”. Men alt det Grieg maste, fikk han ikke tekst til mer enn de tre første scenene. Bjørnson engasjerte seg i aktuell samfunnsdebatt – han hadde gjort seg ferdig med sagatidens høystemte patos. Prosjektet ble aldri fullført. I denne situasjonen var det at Ibsen kom med sitt Peer Gynt-tilbud. Løfte om pent honorar fulgte oppdraget. Ibsen foreslo at forfatter og komponist skulle dele likt. Et fristende tilbud. Grieg slo til.

Edvard Grieg bodde på denne tiden i Bergen, i Sandviksveien 48. Nesten tvers over gaten, i nr. 85, leide foreldrene hus etter at de hadde flyttet ut fra Strandgaten 152. I paviljongen på Elsesro gikk han i gang med Peer Gynt-musikken. Tregt gikk det til å begynne med. Han syntes ”Peer Gynt” var det mest umusikalske emne en kunne tenke seg.. Oppgaven krevde lengre tid enn planlagt, og det uferdige verket tok han med seg til København. Der fullførte han ”Peer Gynt” mens han bodde hos en venn på Fredensborg. Men de mest kjente stykkene, bl.a. Solveigs sang ble til på Elsesro. Så kom ”Dovregubbens hall”, som Grieg sier at han ”Bokstavelig talt ikke kan tåle å høre på, slik klinger det av kukaker, av norsk-norskhet og seg-selv-nok-het”. Premieren holdt han seg unna. Kanskje var nervepåkjenningen for stor, han hadde satset høyt og var vel slett ikke sikker på om han hadde bestått prøven. Så kom det ilbud. Seieren hadde vært overveldende. Folk fylte teatret kveld etter kveld og Ibsen var sjenerøs nok til å innrømme at mye av suksessen skyldtes Griegs musikk. Det tok tid før utlandet virkelig forsto hvor genialt Ibsens skuespill egentlig var. Men musikken fenget straks, og Morgenstemning, Anitras dans, Solveig-sangene og Åses død gikk sin seiersgang over verden i alle mulige slags arrangementer.

Grieg beundret Ibsens dramatiske mesterskap, men kom aldri riktig innpå personen Ibsen. Annerledes med Bjørnson – han var en mann etter Griegs hjerte, åpen og varm. Det var vondt for Grieg at Olav Trygvason-saken førte til uvennskap. Bruddet varte i fjorten år. Da fant Grieg at det var lenge nok. Nå skulle de ferdige delene av ”Olav Trygvason” oppføres. Det ga Grieg anledning til et varmt forsoningsbrev. Musikken ville han tilegne BB! Bjørnsons hjerte smeltet. Gammelt nag ble visket bort. Nå ble de igjen nære venner, slik som i ungdomsårene.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Grieg i Hardanger - ”No e’ Grieg komen”

På Jørundsbruket på Nedre Børve, hundre meter over Sørfjorden, står et gammelt våningshus med tjærebredde og solsvidde kledningsbord holdt på plass av hjemmesmidd spiker. Opp til inngangsdøren fører en steintrapp av fine bruddheller. De har lagt der like lenge som huset har stått, i halvannet hundre år.

Gamle trehus lever. Også dette. I kalde vinternetter med frost knaker det i sine sammenføyninger. – Då seier me at ”Grieg e’ komen” eller ”No e’ Grieg her”. Dette er et ordtak som folk i huset bruker.

Ja, det var til Børve Edvard Grieg kom på sin første ferd til Hardanger sommeren 1877. Våren var sen dette året og snøsmeltingen i høyfjellet gikk tregt, derfor kunne de ikke reise over fjellet fra Kristiania så tidlig som han ønsket. Det var mulig å ta båt langs kysten til Bergen, men Grieg vegret seg, han likte ikke utenskjærs transport. Ved St. Hanstid steg han i land fra D/S ”Hardangeren”. På bryggen stod Lars Børve og loset sommergjesten til losjiet i det nye våningshuset på garden. Lars på Nedre Børve var en drivende bonde og dessuten nordlandsfarer, han hadde sett litt av verden og kunne prate med fremmedfolk. Grieg ble godt mottatt og kjente seg velkommen mellom de ”vakre og opplyste” bøndene. De hadde knapt hørt noe av musikken hans, men den som leste Bergensposten eller Verdens Gang, kjente navnet. Illustrert Tidende hadde jamvel vist et xylografisk dobbelportrett av Edvard og Nina.

Eit par hundre meter ovenfor garden, ved veien til Øvre Børve, stod skolehuset, ubrukt sommerstid. Det vesle lærerrommet fikk Grieg leie. Her slo han seg til med sine noteark, blyanter og penner. I de trøstesløse ”trelleårene” i hovedstaden hadde den kompositoriske åren tørket inn. I nye omgivelser kommer gnisten tilbake. Grieg snakket senere om de ”gullkorn” han fant den første tiden i Hardanger. Mellom disse gullkornene er Langs ei å til Vinjes tekst, det aller første, og tar i ferd med store saker – en strykekvartett og et verk for mannskor. Blanke dager med høy himmel overvelder toneskalden: ”Her er mer enn deilig”, ja ”nesten paradisisk.”

Nina gikk mye alene og trivdes dårlig. Samlivet befant seg i krise. At det ikke alltid kunne være lett på Børve, forstår en ved å gløtte inn i arkværelset til de to. Rommet måler på godt seks kvadratmeter gir knapt nok plass for to senger med et lite bord under vinduet. Og her var trekkfullt. Siste del av sommeren flyttet de til hovedtunet der de fikk leie en stue med større plass og måltider servert. Gjestene skulle ha av den beste mat man kunne skaffe, det bestemte husbonden. Grieg ville nå helst slå seg til ro på Børve, men ved skolestart 1. oktober måtte han ut av skolehuset. Nå tok han inn på gjestegiveriet til Brita og Hans Utne på Lofthus, seks kilometer lenger ut i fjorden. Der ble de husvarme og det utviklet seg et varmt vennskap mellom vertsfolket og kunstnerparet.

Inntektene av to konserter i Bergen sikret vinteroppholdet og kapital til en arbeidshytte. Den trengte han for å kunne komponere uforstyrret. Her ble strykekvartetten i g-moll ferdig, her fullførte han dei tolv sangene i Album for mandssang, her skrev han Den bergtekne for barytonsolo og orkester. Både kvartetten og Den bergtekne kostet dråper av hans hjerteblod. Det er verker han måtte kjempe fram. Ferdig med disse var han tømt for krefter. Kvartetten i g-moll har en spesiell karakter, den er ”et stykke livshistorie”, som Grieg selv sa.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Inn til folkemusikkens kjerne

På 36-årsdagen får Grieg besøk av ingen ringere enn Ole Bull. Trollmannen med fela spiller også for bygdefolket og sier at Grieg har gitt Lofthus et udødelig navn fordi han diktet noen av sine beste stykker her. Bull og Grieg sender bud på Ola Mosafinn fra Voss som er slåttekar på prestegarden denne sommeren. ”Vil du spelle for oss, så skal Nina synge for deg”, sa Grieg. Både Bull og han ga Mosafinn mye ros for hans spill. Mosafinn og andre spelemenn åpnet Griegs varme kjærlighet til slåttemusikken og han ble klar over denne kilden til fornying av norsk tonekunst. I hardingfeleslåtten fant Grieg harmoniske forbindelser og klangavskygningar, ”dristige” harmonier og merkelige modulasjoner som stadig brøt med gjengse lover i kunstmusikken. Ofte i Griegs musikk synes vi at hardingfela klinger med.

Hele denne sommeren 1879 går uten at Grieg kommer i arbeidsslag. Gjester stiger på land i flokkevis, det blir så rent for mye. Han rømmer til fjells for å berge seg – i fjellet finner han sælebot. Også neste sommer flyr bort uten at notepennen kommer i bruk. ”…endelig forekom det meg som om fjellene intet mer hadde å fortelle. Jeg ble dum av å se på dem.” ”Hardanger-eventyret” er visst slutt. I en fart kvitter han seg med ”Komposten” for 160 kroner og er ferdig med Lofthus for godt. Tror han. Likevel kan han ikke rive seg løs fra et landskap og et miljø som har betydd så mye. I 1881 er ”Hardanger-inspirasjonen” over ham på nytt, og han skriver de firhendige norske dansene opus 35. Høyt oppe i bygda hos Arne Lofthus finner Grieg ei fredelig bu. Der kan han sitte og arbeide mens gardsfolket er på stølen med buskapen. Her former han den ungdomsfriske og spenstige suiten Fra Holbergs tid for klaver. I utgaven for strykere er dette et standardverk for strykeorkester. Fremdeles holder han kontakt med Brita Utne på Lofthus. Men besøkene blir sjeldnere etter 1885 da Troldhaug-villaen står ferdig. Endelig har Nina og han fått sitt eget hjem. Hittil har de i alle år levd en hotelltilværelse mer og mindre i koffert, stadig på farten.

Et år tar han med seg den danske dikteren Holger Drachmann til Hardanger. De møter maleren Nils Bergslien og familien hans i Eidfjord. Drachmann skriver dikt om kvinner han traff på turen, m.a. Ingebjørg og Ragna Bergslien. Grieg får teksten og lager en sangsyklus under tittelen Reiseminner. Fra fjord og fjell. På Fossli hotell med Vøringsfossens ville gjuv under seg, harmoniserer han en rekke av melodiene som fyller opus 66, Norske folkeviser. En av disse er laget på Trondsbu ved Tinnhølen. Her i Børre Giertsens steinbu langt inne på Vidda, ligger han en regnværsdag emballert i reinskinnspose og skriver en av sine mest perspektivrike og strålende musikalske artikler. Om Mozart!

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Fjellvandreren Edvard Grieg

En skulle ikke tro at Edvard Grieg, med sin ene lunge, kunne bli en ivrig fjellvandrer. Kortpustet ble han i motbakkene, og det hindret ham nok fra å klatre opp på de høyeste toppene. Men i fjellheimen vandret han, der hadde han sine beste stunder. Vennen Frants Beyer var også en iherdig fjellturist. Han dro til Jotunheimen så visst sommeren kom. Bli med! hauket han. Og Grieg lot seg lokke. Griegs hollandske komponistkollega og venn Julius Røntgen slo følge. Han og Grieg parkerte familiene på Lofthus og fra Skjolden i Sogn kjørte de med hest og vogn et godt stykke vei til Turtagrø. Den siste etappen tilbrakte Grieg på hesteryggen. Underveis tok de med seg en hardingfelespiller som spilte slåtter. I fjellet møtte de Beyer, han kom østfra.

Tre lystige karer slapp løs sin yre fjellglede. De besøkte seterjentene, og Beyer overtalte dem til å synge for seg, viser av forskjellig stemningsinnhold skapt i Bøverdalen. Her fikk vennene folketoner de aldri før hadde hørt. Beyer skrev ned mange melodier som Grieg senere harmoniserte for klaver. Jentene sang til all slags arbeid, også når de melket. Beyer fortalte at han iblant la notepapiret på kuryggen og skrev. På den måten fikk han melodiene ”frisch von Kuh”!

På turisthytta på Skogadalsbøen traff fjellfarerne den nittenårige budeia Gjendine Slaalien fra Lom. Hun vogget et lite barn og sang det i søvn med en vakker vise som har navn etter henne. Gjendine var en glad og humørfylt jente, lett for å dra på fliren. Når ”han vesle Grieg” dro fram blyant og papir og skulle ha henne til å synge for seg, greide hun ikke holde seg alvorlig. Hver gang hun begynte å stevje, måtte hun bare gi seg over i fnis og latter, så ustyrtelig komisk syntes hun det var når Grieg kom der med det alvorlige ansiktet sitt. Ikke hjalp det at han stilte seg bakom døren når hun sang. Til slutt gikk det på et vis, og Gjendines bånlåt er en av de vakreste harmoniseringer Grieg noen gang laget.

Nei, Grieg hadde ikke riktig tak på dette å skrive ned folkemusikk fra de som sang og spilte. Bedre at Beyer og Halvorsen gjorde den jobben. Så kunne Grieg konsentrere seg om å utnytte melodistoffet og gjøre det tilgjengelig i sin kompositoriske form. ”Aften på høyfjellet” er et minne fra en av disse fjellturene Beyer og Grieg hadde sammen. De overnattet på Skogadalsbøen og skulle gå over en nut som heter Friken. To budeier viste vei. Det var to lyse, lette og ryggrake jenter, den ene blond – hun het Susanne. Toppen nådd måtte budeiene snu fordi de skulle ned igjen for å melke. Litt på avstand stanset jentene, Susanne tok opp et bukkehorn og milde vemodige toner fylte hele fjellheimen. Grieg og Beyer sto med tårer i øynene. De følte seg bergtatt av dette de hadde opplevd i den store naturen og i et felles nært vennskap.

I senere år måtte Grieg gi avkall på de strabasiøse ekspedisjonene i Jotunheimen, og fjellferdene ble redusert til dagsturer i rimelig avstand fra Hop. Fra Troldhaugen rodde de gjerne inn i Fjøsangerbukten og klatret opp på Løvstakken. Hit bakset Grieg seg til topps så sent som i 1906, den nestsiste sommeren han levde. En gang de kom opp her en fin sommerdag, varme og svette, sa Grieg: Nå skulle det smakt med en kald øl! Et øyeblikk, svarte Beyer lystig og grov fram noen flasker av lyngen. Han hadde vært oppe og gjemt dem kvelden i forveien!

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

20.000 brev

Edvard Grieg var en av Norges flittigste brevskrivere. De fleste dager i året skrev han brev. Og han førte regnskap med portoutgiftene. Man regner med at Grieg i alt har ekspedert minst 20.000 brevsendinger, medregnet forretningsbrev og korte hilsener. Stilistisk kan brevene være rene mesterstykker, språklig oppfinnsomme, levende og morsomme. Ofte sprudler de av humør og livsglede – men de forteller også om sorg og savn og en smerte som sitter dypt.

Bortsett fra den biografiske skissen fra barneårene, Min første sucsess, utga han aldri noe selvbiografisk. Det var i brevene han fortalte om seg selv og det som lå ham på hjertet. Brevene er hans selvbiografi.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Vennen Frants Beyer

Mer enn til noen annen er det overfor Frants Beyer at Grieg åpner for sine innerste tanker og følelser. De fant hverandre i musikken. Begynnelsen til dette spesielle vennskapet var at jusstudenten Frants Beyer – som senere ble likningssjef i hjembyen Bergen – sang i Musikkforeningens kor i Kristiania under Griegs taktstokk. Og privat tok han klaverundervisning. Han kom inn i Griegs liv på et tidspunkt da komponisten hadde mye motgang i sitt arbeid og slet hardt mot kunstnerisk stagnasjon. Ofte gav det seg utslag i mismot.

Samtlige utsagn om Beyer tyder på at han var et usedvanlig generøst, hjertevarmt og sosialt bevisst menneske, ustanselig parat til å tjene andre, ja i blant hjalp han over evne. Grieg gjorde seg avhengig av Beyers rådgivning og assistanse i utallige praktiske og økonomiske saker – og som Griegs sjelesørger ble han den mest hengivne gjennom alle år. Også i musikalske spørsmål fikk Grieg tillit til Beyers vurdering og dømmekraft: ”Du er den eneste, hvis dom jeg stoler på”.

Beyer ble Griegs eneste helt fortrolige livet ut. Da Beyer hadde funnet sitt nes i Nordåsvannet og bygde bolig der, gikk det ikke lenge før Grieg hadde kjøpt naboneset, der han reiste sin Troldhaug-villa. Mellom nesene kunne de hauke, og her var livlig forbindelse.

Grieg holdt ikke ut lenge om gangen på Troldhaugen. Ut måtte han, og ut reiste han. Da var brevene kontaktleddet mellom Edvard og Frants.: ”Jeg giver sjelden mitt vennskap bort. De har det totalt, det er mitt siste ord! Skriv nu snart, og la oss så kaste bort alt unødvendig. Det blir altså fra nu Din hengivne venn Edvard Grieg”.

Slik begynte en brevveksling som betegnes som en av de vakreste og mest dyptloddende vi har på norsk.

I den tette Grieg/Beyerske korrespondansen er der store huller. Vi vet at Frants luket kraftig i brevbunken før han døde i 1918. Hans enke Marie fortsatte å sile bort problematiske utsagn før hun ga ut en samling av Griegs brev til Beyer i 1923. Alt som kunne tyde på personlig konflikt er utelatt.

Beyer utfoldet stort diplomati og gjorde for øvrig alt som sto i hans makt for å gjenopprette det gode forhold når Nina og Edvard ble alvorlig uenige. I 1883 kom det til ekteskapelig krise. Edvard stakk av, og i et halvt år var det uvisst når eller om han i det hele tatt kom tilbake. Grieg var i denne perioden sterk tiltrukket av en norsk malerinne i Paris, Leis Schjelderup. Omsider kom det i stand forsoning med Nina. Gjenforeningen skjedde da de to ekteparene Grieg og Beyer møttes i Tyskland og sammen dro på rekreasjon til Italia. Selv i en så intim situasjon måtte Grieg ha Beyer ved sin side!

En tid før sin død 4.september 1907 satt den syke Grieg og la i ovnen en stor mengde brev fra Beyer. Men ikke alle: hundre av dem er bevart i Bergen Off. Bibliotek. Nina Grieg tilintetgjorde samtlige av Edvards brev til henne. Slik har tallrike brev av sterkt personlig karakter – dokumenter som utvilsomt ville ha utfylt bildet av Grieg i vanskelige livssituasjoner – forsvunnet.

Skriv ut dette kapittel

© Reidar Storaas. Bergens Tidende, 1993. Bilder: Grieg-samlingen

Oppdatert 19.01.07